Gud sendte sin Sønn

Av C. O. Rosenius

Det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds liknelse. Rom. 8,3.

Disse ordene åpner for oss en hel verden av glede. Alt det som i Det gamle testamentes ventetid var åpenbart, lovet og framstilt ved forbilder på Kristus, var nå oppfylt. Den tiden som Faderen hadde bestemt på forhånd, var kommet. Nå skulle Det gamle testamentets barnealder og formynderregjering være slutt. Alle de profetiske ordene og forbildene var oppfylt.

Ordet ble kjød, Gud hadde sendt sin Sønn i syndig kjøds liknelse, da englene sang over Betlehems marker: «Se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket. For i dag er det født dere en frelser.» Da kunne en med sine egne øyne se – i den dyrebare krybben – oppfyllelsen av alle Guds løfter. Her lå «kvinnens sæd, som skulle knuse slangens hode». Her lå «Abrahams ætt» som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. Her var Davids sønn, som på samme tid var Davids herre. Her var Immanuel, Gud med oss. Her var det barnet som «har herredømmet på sin skulder» og som kalles «under, rådgiver, veldig Gud, evig far, fredsfyrste». Ja, han var det lammet som skulle tas fra hjorden. Og når en strøk hans blod på dørstolpene, ble en frelst fra fordervelsen.

Slik var hele Det gamle testamente fylt med forutsigelser og bilder. Og hva betyr dette at Det gamle testamente gjennom mange tusen år hadde forutsagt at det skulle komme en som skulle knuse slangens hode, bære verdens synd og være til velsignelse for alle jordens slekter? Hva betyr dette?

Det betyr at all min tvil og alle mine innvendinger overfor disse utallige vitnesbyrd, blir som støv overfor det gamle faste fjellet. Vi lover, priser og takker Gud Herren evindelig for hans herlige gave!

Gud sendte sin Sønn. Her er nå kjernepunktet i teksten vår og i hele den kristne tro. Men det er også dette som vi aldri riktig kan få inn i hjertet vårt. Her skulle vi helst bare be og påkalle Gud at han ville forbarme seg over oss og åpne hjertene våre, så vi kunne se litt inn i det uendelige dyp av Guds nådes-under. Han gav jo sin evige Sønn til vår arme slekt, som var falt i synd.

La oss nå se på hvordan ordene lyder. Det står her: Idet han sendte sin Sønn. Legg merke til at det ikke står at Guds Sønn ble født, men at Gud sendte sin Sønn.

Det barnet som du ser i krybben, er ikke et barn som har fått en slik utrustning av Guds Ånd og velbehag at Gud av den grunnen kaller det for sin Sønn.

Nei, Skriften sier ikke det. Det står nemlig at det barnet var Guds evige Sønn, som var hos Faderen før verden var til. Skriften sier at det i Betlehem skulle bli født et barn, og «hans utgang er fra fordum, fra evighets dager». Og videre står det: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet – en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far – full av nåde og sannhet.»

Det er dette som ligger i ordet «sendte» – Gud sendte sin Sønn – altså en Sønn som var til på forhånd, men som nå, «i tidens fylde», kom ned til jorden.

Det samme sier også Kristus selv: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne.» «Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden var til.» «Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.»

Og apostelen Johannes sier: «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten – at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

Og Paulus sier: «Det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds liknelse.»

Det er dette du skal forstå, når du i Ånden sitter ved krybben i Betlehem og ser på dette merkelige barnet. Hans fødsel ble forkynt av en himmelsk hærskare for de fattige hyrdene i Betlehem. Takk og lov og ære og pris og styrke være vår Gud fra evighet og til evighet.

Gud sendte sin Sønn.