La oss ikke mer dømme hverandre, men fell heller den dom at dere ikke skal legge anstøt eller felle for deres bror!
Rom. 14,13.
Apostelen taler her i en mild tone, og han tar seg selv med i dette ønsket: «La oss ikke mer dømme hverandre.» Vår tilbøyelighet til å dømme og være til forargelse for våre brødre må altså være meget sterk. Denne synden må også være større og forferdeligere enn vi til vanlig tror.
At denne tilbøyeligheten hos oss er meget stor, det kan vi snart finne, hvis vi gir akt på oss selv. Hvor er vi ikke ferdige til å dømme våre brødre ved alle mulige anledninger! Denne tilbøyeligheten henger fast ved oss alle. Men særlig er den rådende hos stolte og egenkjærlige mennesker, som ennå ikke har fått øynene åpnet for Guds krav på det innvortes menneske. Derfor blir de aldri virkelig tuktet av sin egen elendighet, og Guds nåde får heller ikke gjennomtrenge dem.
Men finner vi likevel denne tilbøyeligheten hos oss selv? Hvis vår bror ikke har samme måten å uttrykke seg på som den vi er vant til, er vi straks ferdige til å mistenke ham for ikke å ha livet, selv om han ikke har sagt noe som beviser at han farer med urett og falskhet. Hvis han har en annen mening enn vi i spørsmål som ikke har noe med frelsen å gjøre, eller hvis han har en annen måte å kle seg på, spise og drikke på – ja, straks mistenker vi både hans oppriktighet og alvor.
Enda mer hvis du støter på en virkelig synd og svakhet hos ham. Da synes vi at vi har full grunn til å dømme ham, uten at vi hører om han virkelig gir sitt bifall til en synd, som han virkelig forstår er synd, eller om han tvert imot ligger i anger og kamp mot synden.
«Vi er noen dårer til helgener å være,» sier Luther, «enda vi har synd å trekkes med hver dag og trenger tilgivelse hele livet gjennom, så vil vi likevel at vår bror skal være helt feilfri.»
Men har han i tillegg til dette gjort en feil mot oss, sagt et fornærmende ord om oss, da har vi straks øyne som ørnen til å se og oppdage alle feil hos ham. Slik er menneskehjertet. Og her er den egentlige kilden vi øser av, når vi dømmer, viser forakt og mangel på kjærlighet.
Det er hjertet – det er vår natur med all sin ondskap og egenkjærlighet som i den grad kan forblinde endog de troende, så de dømmer og forakter sin bror. Og det gjør de, enda det er stikk imot denne formaningen – og imot den store kjærlighetens lov. For ved å dømme vår neste kan vi jo ikke gjøre ham noe godt, men bare det som er ondt. Det er bare fordi vi hadde en slik tilbøyelighet til å dømme, at apostelen har skrevet så meget om dette.
Det er også en annen grunn til at det å dømme er meget mer ondt enn vi i alminnelighet tenker oss. Vi synes at det å dømme vår bror er en ubetydelig sak – om ikke rett og slett noe som er godt og rettferdig. Men det er ikke slik. Det er tvert imot en meget ond og forferdelig last.
Det er ikke nok med at den som dømmer, forakter Guds Majestets rett overfor sine tjenere og forgriper seg på det som bare hører Herren til. Men han gjør også sine medmennesker meget ondt. Hvor meget bitterhet, mangel på kjærlighet, ond mistanke, strid og partier er det ikke kommet bare av at et menneske dømte utidig! En ydmyk og fortrolig formaning vil alltid kunne hjelpe til å rette på det som er galt. Men å dømme om andres hjerteforhold og skjulte hensikter vil alltid virke bitterhet og ondskap, splittelse, partier og strid.
Kort sagt: Det å dømme er på alle måter noe som er avskyelig ondt. Derfor er også apostelen utrettelig når det gjelder å gi denne formaningen, og derfor sier han også til slutt: «La oss ikke mer dømme hverandre.»
Men fell heller den dom at dere ikke skal legge anstøt eller felle for deres bror! Her bruker apostelen ordet «dømme» på en spesiell måte. Ovenfor betydde det å dømme over brødrenes samvittighet på en utillatelig måte. Her betyr det den faste beslutningen jeg fatter om meg selv, at jeg aldri skal legge anstøt eller felle for en bror.
Apostelen vil her si: I stedet for å bruke tankene til å dømme på en kjærlighetsløs måte, skal dere heller bruke dem i kjærlighetens tjeneste. Dere skal bestemme dere til aldri å gi anledning til anstøt for brødrene. Ingen må legge anstøt eller felle for sin bror. Han skal ikke såre deres skrøpelige samvittigheter, gjøre dem urolige eller forvirret.
Det kan nemlig den som er sterkere gjøre ved å bruke sin frihet på en utidig måte. Og slik kan de svake bli urolige og komme i tvil om hvorledes de skal oppfatte evangeliet på rette måten. Eller de kan også bli ledet til å leve på en slik måte at de selv kommer i tvil om de lever rett eller ikke, fordi samvittigheten ennå ikke har fått klarhet.
Dette burde de kristne ikke gjøre. De skulle heller bestemme seg til aldri å forvirre sin bror.
Kommentarer
Legg inn en kommentar