«Hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1 Joh. 3, 3.
Vi stanser enda en gang ved dette emnet. Jeg håper at vi aldri synes vi er ferdige med det.
Det er et gammelt ord som sier: Adelskap forplikter. Og er det noe adelskap som forplikter, så må det i sannhet være dette himmelske, som Guds barn er medlem av. Den som snart skal vandre på de gylne gater, bør unngå smusset her nede – det sømmer seg å ha rene hender for den som snart skal bære himmelens palmegren, og for den som snart skal synge i det store kor i himmelen passer det dårlig å bruke sine lepper og sin tunge til usømmelig tale.
En mor gikk på en landevei og holdt sin lille pike i hånden. En full mann kom og gikk forbi dem. Barnet smøg seg inntil moren. Mamma, sa hun, var dette et menneske? Ja, sa moren, det var et menneske, men han har glemt det.
Må vi som er utvalgte til Guds barn og himmelens innvånere aldri «glemme» hvem vi er. Hvor som helst vi ferdes, hva enn vår gjerning er, i gledens og sorgens dager, må vi alltid og alle steder vandre vårt høye kall verdig. Må vi strebe etter renhet i alt vårt liv – i våre tanker og våre motiver og våre handlinger – i vår omgang med andre, og når vi er alene.
Må vi hver dag være beredt til å gå inn til vår Herres herlighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar