«Hvorpå skal det dog kjennes at jeg har funnet nåde for dine øine, jeg og ditt folk? Men ikke derpå at du går med oss?»
2. Moseb. 33, 16.
Med sin fører Moses er Guds utvalgte folk på veien fra Egypt til forjettelsens Kanaan.
Men ofte og på mange måter forsynder folket seg mot Herren. Guds nidkjærhets vrede opptennes; Herren må fjerne seg fra sitt folk og bruke straffens ris. Denne beslutning tilkjennegis folket som blir dypt sørgmodig over at Herren ikke lenger vil bo hos sin hjord. Det angrer og bøyer seg for allmaktens Gud.
Moses går i forbønn for det angrende folk og blir under denne dristigere og dristigere; han ber således om at Herren personlig må være med og føre folket inn i det lovede land, ja, han går så langt at han ber om å få skue Herrens guddommelige herlighet under vandringen til Kanaan.
Moses oppnår å få Herrens tilsagn om sitt personlige nærvær og av Herrens herlighet skal han få se så meget som det er mulig for et menneske å skue.
Guds folk på jord er ennå på veien hjemover. Veien er ofte så vanskelig, tung og trang. Vi fristes og vi synder, er utålmodige og utro, så Herren til tider må fjerne seg og holde seg følbar borte, inntil han får oss inn i anger og ned i bot og frem i bønnekamp om at Herren personlig må gå med oss til løftets salige land; uten kommer vi aldri inn.
La oss i vårt begjær innfor Herren være dristige som gamle Moses. For troens bønn «holder ikke Herren stand» – om en så må si. Han trer oss i møte og vi får se hans herlighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar