Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne. Joh. 3, 16.
Her ser du Guds evige nådevalg.
Gud er den eneste vise, den eneste rettferdige og den eneste barmhjertige. Han er vår skaper og Far – fra ham kommer alt fadernavn i himmelen og på jorden. Han skapte mennesket i sitt bilde som en edel og fri skapning til å leve i samfunn med seg. Og mennesket kunne i kraft av sin egen lydighet og rettferdighet ha blitt i dette samfunn.
Da Gud i sin evige allvitenhet forutså hvordan dette menneske skulle bli gjennomtrengt av den gamle slanges gift, miste Guds bilde, styrte seg i evig død og fordømmelse og bli solgt under synden, – da fattet han det råd før han lot denne merkelige slekt gå ut av sin skaperhånd, at han selv skulle sørge for dens frelse. Han fattet råd om å gi oss en stedfortreder som skulle være Gud og menneske uoppløselig forenet i én person. Han utvalgte oss i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt.
Gud kunne ikke ettergi en bokstav eller tøddel av sin hellige lov; ellers måtte han gå på akkord med urett og løgn. Og heller ikke var det mulig for den falne slekt å oppfylle loven. Den kunne ikke gi det som den ikke lenger hadde: Sann rettferdighet og hellighet. Nå måtte enten Guds formål med mennesket bli til intet, og hans livs sønn, hans bilde og barn, gå evig fortapt. Eller så måtte Gud selv tenke ut et råd til menneskets frelse. Da forbarmet han seg i sin egen frie kjærlighet over oss, «etter sitt frie råd, sin herlighet til pris». Han utvalgte sin egen enbårne Sønn til å frelse oss. Og han, Sønnen, det evige og levende ord, har den samme barmhjertighet og kjærlighet. Han påtok seg villig å bli menneskenes bror og frelseshøvding. Han ville selv bli menneske og oppfylle loven og lide døden i vårt sted. Og på den måten ville han vinne det tapte menneske tilbake til samfunnet med Gud, og gjenopprette det tapte Guds bilde i oss ved seg selv. Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne. Likesom éns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, ble også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. Likesom alle dør i Adam, skal også alle rettferdiggjøres i Kristus.
Dette var Guds eget frie nådevalg. Det ligger ikke noen annen grunn bakom det enn Guds egen frie kjærlighet. Det er som Kristus sier: Så har Gud elsket verden. Hvordan vi enn tenker, kan vi ikke finne noen annen grunn. Han elsket, derfor elsket han. Vi kommer ikke lenger. Han utvalgte oss i Kristus etter sin viljes frie råd. Ingen bad ham. Ingen fortjente det. Det var hans egen frie vilje. Vår salighet er vår utvelgelse i Kristus. Han, av hvem og ved hvem og til hvem alt er, har på den måten bestemt at den falne menneskeslekt skal være hans barn i Kristus. Derfor kalles det nådevalg.
Du synes det er aldeles umulig at du skal få være Guds barn. Du er ikke verdig til det. Men hva vil du gjøre? Det er Guds viljes frie råd. Og hva kan vi innvende mot hans råd? En gang bestemmer han å skape verdener så mange som sand. En annen gang bestemmer han å skape seg barn på jorden. Og så, når de er falt for fiendens fristelser, bestemmer han å gjenoppreise dem ved en frelser. Det er alt sammen hans viljes frie råd. Dette er nådevalgets veldige trøst. Av dette ser jeg at Guds nåde er aldeles fri og uavhengig av oss.
Slik taler også Paulus om Guds nådevalg i Rom. 9 der han tar Jakob og Esau til eksempler: Da de ennå ikke var født og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt – for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kalte oss – ble det sagt til Rebekka: Den eldste skal tjene den yngste. Slik også med oss. Før vi var skapt, før verdens grunnvoll var lagt, utvalgte Gud oss i Kristus til barn og arvinger til den evige salighet. Visselig er dette et veldig tordenslag over alle våre gjerningers fortjeneste. Og visselig burde vi våkne opp av vår innbilning om at Guds nåde skal være avhengig av oss. Han har jo utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.
Gud være takk for en evig nåde!
Kommentarer
Legg inn en kommentar