«Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller,» 1. Korinter 10, 12.
Dette Guds ord har ikke bare adresse til den menighet det ble skrevet til, men det er en hilsen til alle som leser det i dag også. Det må oppfattes både som en oppmuntring og som en advarsel. Mang en sjåfør har sittet bak rattet og tenkt at «hestene» under panseret trekker godt, kjøreegenskapene er ypperlige og veiene uklanderlige. Farten øker og øker uten at han merker så mye til det. Men sjåføren har ikke lov å glemme at det kan være en skarp sving foran, en bro, en innsnevret veibane. Derfor må han være oppmerksom på trafikkskiltene, varselstegnene. Følger han disse nøye, vil det være en sikkerhet for ham.
Langs veien gjennom livet er det mange «trafikkfeller», farer, men i Bibelen er det sørget for klare og nødvendige varselsskilter. Jo mer vi gir akt på disse, jo sikrere er vi på veien. Bryr vi oss ikke om å gjøre oss kjent med disse og å følge dem, er det lite håp om å nå himmelen uskadd.
I 2. Pet. 3, 17 har vi et klart og viktig varselstegn: «Så må da I, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand.»
«Den som tykkes seg å stå,» heter det i tekstordet. Vi er til ære for Gud så lenge vi står. Å falle er en skam, en vanære og til sorg for både Gud og mennesker. Om Abraham leser vi (1. Mos. 18, 22–23) at han ble stående for Herrens åsyn, og at han trådte nærmere. Det er en velsignet tilstand, og slik vil Gud at vi alltid skal ha det. Bibelen sier videre at vi skal gå fra kraft til kraft inntil vi trer fram for Gud på Sion (Salme 84, 8). Å falle betyr nederlag, og fortsetter vi på den veien, ender det til sist i et åpenbart frafall. Men om det nå har hendt en ulykke fordi man ikke tok nødvendig hensyn til trafikkskiltene, er det muligheter til oppreisning. Les Salme 40, 1–4. Grip fatt i den utrakte hånden fra Herren. Han reiser deg opp igjen!
Kommentarer
Legg inn en kommentar