«For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.» 2 Tim 2, 9
Apostelen Paulus var fange i Rom da han skrev sitt siste brev til sin yngre medarbeider Timoteus, som han kalte sin «ekte sønn i troen». Apostelen visste at han var kommet til avslutningen av sitt liv. Han hadde stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Friheten var frarøvet ham. Han var bundet som en forbryter og fengslet fordi han frimodig forkynte Guds ord.
Men for fangen Paulus var ikke fangenskapet et fengsel for hans tro. Med stor glede og salvelse vitnet han for alle som oppsøkte ham. Han ville mye heller være en fange med frihet fra syndens tunge byrde, enn å være en fysisk fri mann og fange under synden.
Kristne kan frarøves sin fysiske frihet ved å bli kastet i fengsel. Men ingen kan sperre Guds ord inne, heller ikke troen på Jesus eller det åndelige livet.
For Paulus var det ikke verd å snakke om liv eller død, bare han kunne fullføre løpet og den tjenesten han fikk av den Herre Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium.
Den hardnakkede kristendomsforfølgeren Saulus møtte Jesus første gang på Damaskusveien. Han møtte den oppstandne frelser som han hadde motarbeidet med nebb og klør, og ble født på ny. Han gikk over fra døden til livet, fra Satans makt til Gud. Han fikk kall til apostelembete og fulgte Mesteren trofast til martyrdøden satte en brå stopp for hans jordiske liv. Men hans tro og evige liv kunne ingen fengsle eller avlive. Den herlighet han så fram til i smertelige stunder, ville aldri ta slutt. Døren stod på gløtt til en evig sabbatshvile sammen med Jesus.
Det er bedre å være fri i fangenskap enn å være fange i frihet!
Kommentarer
Legg inn en kommentar