«– Og late meg alene; men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» Joh. 16, 32.
Vi vil også i dag stanse ved dette Jesu ord om ensomhet.
Ja, sier du, det er ingen sak å være forlatt av mennesker når en har en klar fornemmelse av at Herren er nær, men akk, også han er så langt borte fra meg.
Ja – det er ensomhetens største smerte.
Men – også den har Jesus måttet smake. En gang syntes det også for ham at båndet mellom ham og Faderen brast – da var det han smakte helvetes kvaler – det var hans fryktligste time. Men han var jo likevel ikke forlatt av Faderen – selv om han følte det slik.
Derfor – når det synes som om Gud har forlatt deg, legg deg da inn til Frelserens kors og se inn i hans øyne og føl hans hjertes forståelse: og det skal snart begynne å synge inne i ditt hjerte: Nei, jeg er likevel ikke ensom. Og som det gikk for Jesus selv, slik skal det gå for deg: du skal atter få se Faderens ansikt – du skal atter føle hans smil. Og da har du nok.
Han er hos deg. Så kan du stå uten andre støtter. Og mens du så tar imot med takk alt hva som gis deg av menneskelig kjærlighet og hjelp, er du likevel i dypeste grunn uavhengig av det.
Alene, og likevel ikke alene!
Det er kraftens og tålmodighetens og gledens hemmelighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar