«Jeg vil være som dugg for Israel.» Hoseas 14, 6.
Det er noe visst hemmelighetsfullt ved Guds virken i sjelene. Gud kan ikke oppfattes med våre ytre sanser. Det er i vårt hjertes allerhelligste, i vår ånd, vi kan møtes med ham og erfare ham som den livgivende og kvegende dugg for visne sjeler.
Alt stort skjer stille. «Se på liljene på marken», sier Jesus, «de arbeider ikke, de spinner ikke, men ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem».
Gå ut i den klare høstnatt. Sku opp i det uendelige rom og betrakt disse myriader av himmelkloder på sin strålegang rundt den allmektiges trone. Ingen lyd, ingen larm. Men hvilke veldige krefter er ikke her i virksomhet! Eller tenk på englene, disse våre tjenende ånder. Vi hører ikke lyden av deres fottrinn, merker ikke susen av deres vingeslag, de gjør sin gjerning så stille at vi glemmer de er til.
Menneskene larmer og støyer, Gud virker så stille som duggen. Vi har dog så vanskelig for å innse dette. Om Elias som ventet på Gud i ørkenen fortelles at han først merket et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Så kom en storm, men Herren var ikke der. Der kom også en ild, men Herren var heller ikke der. Så hørte han en stille, sakte susen – det var Gud.
Mange venter på nogen lignende erfaringer i det religiøse, noget av jordskjelv, storm og ild, noget som kan oppfattes med sansene; men Gud kommer på duggens måte.
Still deg så inn under den stille himmelske dugg og la den just nu i denne stund falle over ditt tørre og visne hjerte.
Kommentarer
Legg inn en kommentar