Nær ved

Av Solveig Alice Jernquist

«Min Gud, vær ikke langt borte fra meg,» Salme 38, 22.

Davids bønnerop kommer fra dypet av en sjel i nød. Han er syk og har det vanskelig med sine omgivelser. Dessuten plages han av brysomme tanker: Er lidelsen straffen for hans synd? David hadde bekjent sin synd for Gud og fått tilgivelse. Nå utøser han sitt hjerte for Herren, og i hans bønnerop er det en undertone av tro og håp: «Min Gud, vær ikke langt borte fra meg.» David visste vel egentlig at Herren ikke var langt borte fra ham. Han hadde så mange ganger opplevd Guds hjelp og nærhet, og det ble også hans erfaring denne gang. Derfor kan han si: «Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.»

Hvor mange Guds barn har ikke i prøvelsens tid følt at Gud er langt borte og ropt som David: Min Gud, vær ikke langt borte fra meg. Bibelen forteller oss dog ikke hva vi skal føle, men hva vi kan få tro. Den minner om de mange løfter som er gitt oss til hjelp under vandringen: Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han din sak. Han er nær dem som kaller på ham.

Jesus måtte gå gjennom den lidelsen det var å bli forlatt: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? var hans rop fra Golgata kors, da han sonte for all verdens synd.

Selv den evige gode Fader
ham i kvalene forlater,
hører taus hans angest bønn.

Veien til Guds nærhet går for oss gjennom Jesus.

Det er bare denne ene vei til Faderen.