Luk. 4, 20–44.
«– – for hans tale var med myndighet.» v. 32.
Evnen til å tale er en stor gave som vi mennesker har fått av Gud. Ved denne evne kan vi sette oss i forbindelse med andre mennesker og påvirke dem. Det hendte så mang en gang at en eneste setning sagt i det rette øyeblikk og i den rette ånd, reddet ett eller flere mennesker fra timelig og evig undergang. Men det hendte også at det på kort tid ble sagt ord som bar frukt til forbannelse for tid og evighet.
Bibelen sier at vi skal dømmes etter våre ord, for de gir uttrykk for det som bor i sjelen. Det står også at vi skal avlegge regnskap for hvert unyttig ord. Tenk da hva lys sladderen kommer i! Når din tunge leker seg med en annens feil og synder, og maler dem større enn de er, – da skriver Guds finger dine egne synder i sin bok. Ofte hører en sladder forsvares med at det som sies er sant. Men husk at også sann sladder kommer inn under unyttige ord. Disse skal du gjøre regnskap for. De fløy så lett fra munnen, men de gjorde stor skade.
En mann i en bygd ble så svertet av en stygg tunge at han ble syk. Da kom synderen og bad om tilgivelse. Den syke bad ham da gå ut å tømme en dunpute. Etterpå sa han: «Gå nå ut og sank dunen sammen igjen.» Da først forsto synderen hvor alvorlig sladder er.
Skal vår tale bli god, må vårt indre menneske fylles av Guds ord, Guds Ånd – av Kristus, og stenges for uren påvirkning. Da blir tungen et instrument for Guds Ånd. Det nytter lite å tale kristelig når ikke det indre står i harmoni med ordene. Det blir hykleri. Men når de åndelige ord er et uttrykk for et åndelig sinn, da blir det makt i talen både i hjemmet, på arbeidsplassen, i bedehus og kirke.
Hvor vi i vår svake og kraftløse tid trenger menn og kvinner som ut fra hellig overbevisning og frisk opplevelse med Gud taler med myndighet og makt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar