«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Es. 53, 5.
Hver gang påsken nærmer seg og Kristi lidelseshistorie blir levende, ser jeg for meg en skipsfører i sine beste år, med markerte trekk. Han hadde ikke kommet sovende til sin stilling, det var tydelig å se.
Som vi snakket om forskjellige steder han hadde vært, sa han plutselig: «Jeg hadde ikke trodd det skulle gjøre et slikt inntrykk på meg å se de stedene hvor Jesus hadde gått». Og så fortalte han at de hadde gått med båten på Jaffa, og en gang de lå der hadde han og annenstyrmannen tatt en tur til Jerusalem, den kunne lett gjøres på dagen. Ingen av dem var personlige kristne, men de syntes det ville være gildt å kunne skrive hjem at de hadde vært i Det hellige land.
Kommet vel inn i byen fikk de lov til å slutte seg til et større følge turister, og så begynte de å gå «via dolorosa», smertens vei som Jesus hadde gått. Til å begynne med syntes de fleste av turistene ikke å eie takt, men pratet og lo, men som en skred frem fra Pilatusborgen, over Kedron og inn i Getsemane have, ble det så stille i flokken at en uvilkårlig begynte å hviske.
Men mest gripende var det, fortalte han, da de kom til Golgata, og veiviseren pekte på det stedet hvor de tre kors hadde stått og hvor Jesus av Nasaret var korsfestet i midten. Da ble det aldeles stille i hele flokken, ingen sa et ord. Etter en lengre pause stemte en av følget i den kjente sangen: «Klippe, du som brast for meg» på engelsk. Men snart hørte en røster synge både på tysk og fransk, og «før jeg visste av det,» sa min venn, «så sto både annenstyrmannen og jeg og sang på norsk. Det var jo mors sang, så jeg kunne den godt. Men jeg hadde ikke sunget mange strofene, før jeg ble gruggen i målet, og jeg kjente noe varmt i øyekrokene. Jamen var det rart at det skulle gjøre et slikt inntrykk på meg å se de stedene hvor Jesus hadde gått.»
Han syntes det var underlig, men hva synes du, kjære leser? Var det så underlig? På «via dolorosa» roper hver sten om en kjærlighet som ikke vek tilbake for noen smerte når det gjaldt å skaffe oss arme syndere legedom og fred. Intet sted i verden er det åpenbart noe større enn dette.
La oss da i denne påske ta påsketuren langs «via dolorosa». Lar vi den Hellige Ånd få være fører, skal vi få inntrykk vi aldri vil glemme.
Kommentarer
Legg inn en kommentar