«Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd,» Judas 20.
Til alle tider har bønnen vært det mektige kampmidlet for de kristne. Men når vi ber, må vi være sikre på at han vi ber til, lever og har makt og myndighet til å svare på våre begjæringer. Jesus er det store eksempel når det gjelder bønn. Da disiplene så at han bad, skapte det lengsel i dem etter at han skulle lære dem det samme. Dette fortelles i Luk. 11, 1. De hadde sett Jesus i bønn før også (Luk. 9, 26–36).
Jesu ansikt ble annerledes å se til, klærne ble hvite og skinte som lynet en gang han bad. Her forstår vi at bønnen bringer oss i kontakt med vår himmelske Far, slik at vi forandres og blir annerledes å se til. Ansiktet blir lysere og gladere, og den åndelige drakten blir hvit. Det er vel slik at vi kan kjenne oss flekkete og skitne i våre hjerter av og til, men det er godt å vite at bønneveien er åpen, og vi kan påkalle Jesus, som har det middel som renser hvitere enn sne (blodet).
I 2. Kor. 14 taler Paulus om å be med forstanden og også i Ånden. Begge sider er nødvendige. Vi har som Guds barn fått barnekårets ånd, som roper: Abba, Far! Denne barnekårets ånd sukker og ber kontinuerlig. Bønnesukkene går alltid via Jesus, som er mellommann for den nye pakt. Vi kan begynne vår bønn med forstanden, og herigjennom kommer innvielsen og overgivelsen til Gud. Når en slik stilling er inntatt, kommer Guds Ånd vår skrøpelighet til hjelp og tar del i bønnen. Da varer det ikke lenge før vi er inne i den åndelige verden. Vi går over fra begjæringer til lovprisning. Vi ærer og hyller ham som sitter på tronen, og hele vår bønn blir en takksigelse.
Vi kan nok ligne Hanna (1. Sam. 1) og ha hjertesorg i vår bønn. Det kan bli gråt og nød som stiger opp til vår Far. Men som Hanna blir vi ikke i denne vår sorg og nød (1. Sam. 2, 1). Hennes bønn gikk over i fryd og lovsang, bønnesvaret er kommet og lovsangen i Den Hellige Ånd er et faktum.
Kommentarer
Legg inn en kommentar