«Du omskiftet min klage til dans for mig. Du løste mine sørgeklær av mig og omgjordet mig med glede, forat min ære skal lovsynge dig og ikke tie. Herre min Gud! Jeg vil prise dig evindelig.» Salme 30, 12–13.
I en kristens liv er det mange omskiftelser. Først de som er felles for alle mennesker. Dernæst de som er særegne for kristenlivet, snart tro, lys og glede, snart tvil, mørke og sorg.
Slik var det også for David.
Mørket og sorgen kan ha mange årsaker. Det ser ut for å ha vært sykdom som i dette tilfelle fikk David til å bære sørgeklær. Han sier i v. 3: «Herre min Gud, jeg ropte og du helbredet mig.»
Når en lider uten å få lindring og ber uten å få svar, da føler en det lett som om Herren hadde trukket sin skjermende faderhånd tilbake så fienden har fritt spillerum. Men det er ikke så. David hadde i slike forhold ropt til Herren, og han hadde «kalt ham tilbake fra dem som farer ned i graven.»
Lidelsens gåte har vel intet menneske kunnet løse, men ingen som har overgitt sig helt i Herrens hånd både med lidelsen og med gåten er blitt skuffet. Til slutt blev klagen omskiftet til dans og sorgen til frydesang.
Job klaget ikke lenger over lidelsen da hans øine hadde fått skue Herren. Nei, da blev hans anklagers munn tilstoppet og Jobs tunge løst til lovsang.
Asafs bitterhet forsvant da han fikk se lidelsen i helligdommens lys.
«Aldri er jeg uten våde.
Aldri dog foruten nåde.
Alltid har jeg sukk og ve.
Alltid kan jeg Jesus se.»
Aldri dog foruten nåde.
Alltid har jeg sukk og ve.
Alltid kan jeg Jesus se.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar