«Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen.» Filip. 3, 12.
Doktor Swibelius sier: «Loven er noenlunde kjent av naturen, men evangeliet er en hemmelighet som er skjult for all fornuft.» Luther sier: «Evangeliet er de kristnes største kunst og høyeste visdom, i det blir de skolegutter alle sine levedager. Men,» fortsetter han, «likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn dette, slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det, og vil nå høre noe annet, noe nytt.»
Slike mennesker som i sin egen innbilning er utlært, burde kjenne seg igjen på det at de ikke ofte tenker på evangeliet. Det er ikke om å gjøre for dem hvordan de mer og mer skal lære Gud og den han utsendte, å kjenne. De søker ikke å lære forsoningens store hemmelighet å kjenne. De prøver ikke å høre og lese mer om evangeliet, og ber ikke Gud om Åndens lys til det.
Men tvert om, når de treffer på noe riktig evangelisk, venter de med en viss utålmodighet på at det skal være slutt, for at de kan få høre noe annet, noe nytt. Slike mennesker pleier også å tenke og si: Jeg vet nok om det jeg skal tro. Jeg vet nok om Guds nåde, den er gitt en gang for alle. Den saken er det rett nok med. Men se, det som vi skal gjøre og være, det gir nok å tenke på, for det skorter det alltid på, la oss få høre noe mer om det. Og så kommer de nettopp av denne grunn aldri riktig til det som de skal gjøre. De får aldri den rette lyst og kraft, fordi de aldri lærer å innse hva det er som først og fremst mangler dem: selve livet, den sanne omvendelse og den sanne tro. De forstår ikke hvor helt igjennom fortapt det er med oss og det som vi skal gjøre. De har aldri oppgitt troen på seg selv. Heller ikke har de noensinne opplevd hva troen er, eller hva troen og nåden virker. For da ville de ikke si at de har nok av det. Da skulle de heller komme til å tenke slik som Ordet og erfaringen lærer: Om jeg bare kjente Gud, så skulle jeg nok komme til å gjøre gode gjerninger! Da skulle jeg nok få lyst og kraft til det gode. Det er som Johannes sier: «Den som ikke elsker, han kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.»
De som mener de har fattet evangeliet tilstrekkelig, de har ennå ikke lært dets første bokstav. Det er som apostelen sier: «Om noen tykkes seg å vite noe, han har ennå aldri kjent noe slik som en bør kjenne det.» Dette gjelder særskilt om vår kunnskap i evangeliet. Evangeliet inneholder slike ting at den som ser det, makter ikke å tro det! Den som har lett for å tro det, han ser slett ikke hva det inneholder. Riktignok forekommer det ham selv at han kan se hva det inneholder. Han synes selv så sikkert at han forstår det at han kunne gjerne sverge på det. Men hele hans vesen motsier det. Det er sant som Luther sier, at den som riktig kunne fatte og tro det som evangeliet inneholder, han kunne ikke lenger leve her på jorden, men måtte dø av overvettes glede.
Sannelig, en ville ikke være så kald og stiv og lite åndelig som disse utlærte og tilfredse åndene er. Heller ikke ville det være så vanskelig å følge Kristus, elske, tjene og bekjenne ham, å lide og fornekte seg selv, hvis en riktig trodde det som evangeliet inneholder.
Se, her er en av hovedgrunnene til at så mange aldri lærer og aldri kan komme til sannhetens erkjennelse! Jesus sa: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, og ingen kjenner Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Hvis ikke Sønnen vil åpenbare det for et menneske, da er alt forgjeves. Like i forvegen hadde Kristus sagt hvem han ikke ville åpenbare det for – «du har skjult det for de vise og forstandige.» Det er skjult for slike som ikke er uvitende i egne øyne, men mener at de bare ved å studere og granske kan forstå evangeliet. Mange leser og hører evangeliet på samme måten som verdslig vitenskap, uten å bøye seg for Gud i det. For slike har det behaget Herren å skjule det. «Ja, Far,» sier Jesus, «således var det behagelig for deg.» Paulus var da vel en mester i å forkynne og tolke evangeliet tydelig og rett. Men han mente slett ikke at det var nok for folket bare å høre hans tale og lese hans brev. Han mente tvert om at alt ennå var helt og fullt avhengig av Guds åpenbaring, av at Gud gav «visdom og åpenbarings Ånd.» Derfor ropte han sent og tidlig til Gud om det for sine menigheter.
Når det finnes mennesker som aldri føler trang til å be på den måten og bøye seg slik for Gud, og heller ikke søker med flid og iver i Guds ord etter kunnskap om evangeliet, men vet alt tilstrekkelig på forhånd – hvordan henger det da sammen? Kan det være annet enn at disse utlærde som forstår alt tilstrekkelig, i virkeligheten er blindet av djevelen, og døde, og at de først trenger til å lære de første begynnelsesgrunnene? Å, måtte de tenke på dette i tide!
Kommentarer
Legg inn en kommentar