«Jeg vil stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd.»
2 Mos. 17, 9.
På vandringen gjennom ørkenen møtte Israel mange fiender. Blant dem var kong Amalek. Han ville prøve å stanse Guds folk.
Men Moses visste råd. Josva skulle velge seg ut de menn han trengte til kampen, og selv ville han gå opp på fjellet og be sammen med Aron og Hur. Så lenge Mose hender var opprakt i bønn, seiret Israel. Den sterkeste makt var ikke Amaleks væpnede hær, men troens bønn til Gud.
Moses gikk ikke tomhendt opp på fjellet for å be. «Jeg vil ta Guds stav i min hånd,» sa han.
Etter at Moses fikk kallet ute ved den brennende tornebusk i Midians ørken og i lydighet fulgte kallet, ser vi visst aldri Moses uten staven. Den brukte han da han sto for den mektige Farao. Den rakte han ut over Rødehavet, og det delte seg så Israel kunne gå over på det tørre. Med den slo han på klippen, og det kom vann fram da de holdt på å vansmekte.
Du skal heller ikke gå tomhendt inn i ditt lønnkammer. Ta Guds stav i din hånd. Og Guds stav er Guds løfter.
Uten Guds løfter er du prisgitt døden, men med den staven er du uovervinnelig. Guds løfter gjelder hver dag for et ærlig Guds barn.
Også i dag.
Kommentarer
Legg inn en kommentar