«For dertil ble I og kalt fordi også Kristus led for eder og etterlot seg et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor.» 1. Pet. 2, 21.
Guds kall til omvendelse omfatter også hans kall til å vandre i Jesu fotspor. Vi ble kalt til Jesu etterfølgere, slik vi synger i salmen: Hvor han sitt fotspor lot, der setter jeg min fot.
Jesu eksempel er ikke et dødt eksempel, slik vi har det i et historisk minne. Historiens store personligheter kan vi søke å etterligne med vår egen vilje og evne, men Jesus kan ikke etterlignes. Jesus går foran og innbyr til å følge der han selv baner vei. Denne etterfølgelse er mer et tilbud enn et bud.
En liten hindugutt fikk høre om Jesus og lære å be av en misjonærhustru. Så spurte hun en dag om han ville forsøke å be med egne ord. Da foldet gutten hendene og ba slik: «Kjære Jesus, gjør meg slik som du var da du var seks år gammel!»
Når Jesus kaller seg selv «Veien», da betyr det at Jesus ikke bare en gang gikk foran og viste oss hvordan menneskelivet skulle leves. Men det betyr at han går med oss hele veien. Jesus er en levende vei, som vi bare kan vandre når vi ber: Så ta da mine hender og før meg fram inntil jeg salig ender i himlens hjem.
Jesu fotspor fører på selvfornektelsens vei. Hans vei var korsets vei, og i hans fotspor må hans etterfølgere bære sitt kors. Men kraften til å bære vårt kors får vi fra Jesu kors.
Kommentarer
Legg inn en kommentar