«Se der Guds lam, som bærer verdens synd.» Joh. 1, 29.
Ned i bakken ble korset satt, og de måtte grave dypt for å få det til å stå fast.
Er det ikke et bilde på Jesu fornedrelse? Så langt steg han ned at han ofret alt, – sin himmel, sin gudskontakt og sitt herrevelde. Han ble lydig like til døden, og hans gudsmerke ble overdekket med all verdens elendighet. Skulle ikke en så grenseløs kjærlighet formå å vekke oss så vi skynder oss hen til ham?
Der korset står dypt i bakken, er det også et bilde på hvor langt ned korset når blant oss. Det stanser ikke bare ved alle de pene og pyntelige mennesker som har gjort det så godt de kan i ærlig redelighet og streben etter høye idealer. Også dit når korset med bud om syndenes forlatelse i all selvgodhet og egenrettferdighet. Men det når lenger ned. Det når like ned til den som er falt dypest. Det når så langt ned at det kan bli en virkelighet også for den som andre mennesker forakter. Gud forakter ingen. Han vet hvor dårlig det er stelt med oss. Derfor plantet han korset midt iblant oss, dypt ned plantet han det og innenfor vår rekkevidde.
Korsets dype feste er også et bilde på at ingen makt kan få korset til å falle. Vantroen har grepet etter det snart i form av hån, snart i form av kold fornuft og snart i form av forfølgelse. Men korset står, og vi skal stå ved det.
Korset peker også opp.
Det er et bilde på Jesu høye bestemmelse. Vel ble han prisgitt for våre synders skyld, men døden var ikke det siste. Han som alltid hadde vært i himmellinjen, hadde himmelsiktet over sin død. Vel er korset adressert til verden, men det bærer også adressen: til Gud.
Den adressen kan vi søke inn under i liv og i død. Korset viser oss himmelveien og fører også oss opp. Vår plass er ikke bare ved korsets fot. Jesus åpnet himmelveien for å kunne si oss et: «Venn, sett deg høyere opp.» (Luk. 14, 10).
Med sine to armer favner korset alle dem som vil vende seg hen mot det. Det favnet Jesu mor og disippelflokken som sto der og fulgte Jesus i hans siste time, det favnet så vidt at det grep endog den røver som fikk høre løftet om at han skulle følge med Jesus til Paradis, – ja, det favnet så vidt at endog stridsmennene som korsfestet Jesus, ble velsignet med bønnen om syndsforlatelse. Så kan det favne også oss.
Hvilken nåde!
Kommentarer
Legg inn en kommentar