Levende vann

Av Tormod Vågen

Joh. 7, 25–53.
«Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømme av levende vann.» v 38

For jødene var «levende vann» rinnende vann i motsetning til det stillestående. Dette bruker nå Jesus som et bilde på vårt åndelige liv.

Hvem av oss har ikke stått der ved sumpen og sett det brune, stillestående, råtne vann med grønt slam på? Men vi har også stått ved den klare, friske, sprudlende elv i dalen. Kanskje vi la oss ned og drakk av det kalde, klare fjellvann.

Disse to slags vann er billede på to slags sinn. Faren for å bli stillestående truer en kristen hver dag. Da lever en på gamle erfaringer. Da er bønn og bibel en byrde, trangen til å få mer av Gud borte, frelsesfryden forstummet, og omsorgen for de ufrelste opphørt. I det ytre kan alt være som før; men i sjelen rinner ikke lenger det levende vann.

For en fryktelig stilling!

Er det trist å møte disse kalde, kritiske, døde mennesker, så er det velgjørende å møte de friske, sprudlende kristne. De lever i Ordet og finner daglig sin næring der. De hviler i Jesu Kristi forsoning, men eier en sterk tørst etter mer av Gud. De fører ikke det største ord om helliggjørelse og åndsfylde; men i samvær med disse mennesker blir du grepet av en sterk trang til å bli god. Du kjenner de eier noe stort, herlig, noe fra en annen verden. Og deres liv er innvidd til ham som frelste dem.

Hvor vår tørstende slekt behøver slike kristne!

Jesus sier i Ordet her at det skal ikke noe ekstra til for å leve slik. På samme måte som vi blir frelst ved tro, skal vi dag for dag leve av tro. Derfor skal vi vandre i Kristus slik som vi tok imot ham. Vi skal få utlevert vår synd, våre vanskeligheter og – oss selv til ham og tro at han er alt det for oss og i oss som han har lovet. Vi skal også få tro at disse livsens strømmer rinner ut fra vårt fattige liv, – selv om det ofte føles annerledes.