«På den dag skal det stå på hestenes bjeller: Helliget Herren,» Sak. 14, 20.
Etiketter kan iblant være farlige. Det går nemlig an å plassere dem feil, og det er med etiketten og innholdet som med kartet og terrenget. Hvis det sistnevnte ikke passer sammen, er det terrenget som er riktig, og om ikke etiketten og innholdet svarer til hverandre, er det innholdet som er rett. Ikke alle har vært klar over det. De har tatt alt for god fisk bare fordi etiketten tydet på at det var det.
Det er farlig å tro at alt er hellig bare fordi det sies at det er det. De vanhelligste ting er blitt gjort under dekke av hellighet, der religiøse fraser er blitt brukt til overmål. Ingenting ble hellig i bibelsk tid bare som følge av en eller annen menneskelig handling. Ingen kunne reise en bygning og gjøre den til et tempel. Ingen kunne gjøre seg selv til prest. Det var ikke egne anstrengelser og menneskelig vilje som gjorde noen eller noe hellig, bare den guddommelige vilje. Den hellige var en som Gud hadde satt til side for sitt bruk. Hvis ikke Gud skrev «helliget Herren», var det nytteløst for andre å skrive det.
Den tiden profeten Sakarias så fram til, skulle kjennetegnes av det Gud var i stand til å gjøre. Selv det minste og mest unyttige skulle være helliget ham. Kunnskapen om Gud skulle velle fram som en veldig flod, og Guds kjærlighet skulle herske uinnskrenket. Under jødisk lov var det forbudt for fyrster å holde hester. Det fristet til stolthet. Men også disse skulle helliges Herren, og deres utstyr skulle bli like hellig som yppersteprestens hodekledning. Selv de ringeste redskaper i Herrens hus skulle være helliget ham.
Egentlig er dette et framtidssyn, men ikke bare det. Den dagen det her er tale om, burde være dagen i dag, og det burde være alle dager. Alt det vi har, skal til alle tider være helliget Herren. Det skal høre Gud til. Vi tilhører nemlig ham med alt vi eier og har.
Kommentarer
Legg inn en kommentar