Hvilken nåde

Av Odd Handal

«Meg, den aller ringeste av alle hellige, ble denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom.» Ef. 3, 8.

Paulus er vel den største misjonær som noensinne har levet. Han var rikt utrustet. Det gir hans brev et tydelig vitnesbyrd om, men dessuten hadde han nyttet tiden godt. Utdannelsen var grundig og allsidig. Og allikevel er det aldri disse ting Paulus holder frem når han skal beskrive hvorfor nettopp han ble misjonæren.

Nåde er nøkkelordet hos Paulus. Nåde, det er å få noe som man på ingen måte har fortjent. Slik er det for Paulus. Meg, den aller ringeste av alle hellige, sier han om seg selv. Det er nok fortiden han erindrer, med forfølgelse av Jesu disipler, men det er vel også sitt liv som apostel han har i tankene – og når han selv ser tilbake eller inn i sitt liv, så er det så uforståelig at Gud ville vedkjenne seg ham. Og allikevel er det nettopp dette han har opplevd. Han fikk den gave som det er å være en Jesu disippel. Han fikk evangeliet om Kristi uransakelige rikdom å gå med. Han fikk arbeidsmarken – hedningene. Det var alt nåde – det var ufortjent gave.

Det er godt at det nettopp er på dette grunnlag vi får komme inn i Guds rike og i den tjeneste som vi kalles til der. Det er en gave som gis oss, også ufortjent – uten at der overhodet kan pekes på noe ved oss som skulle gjøre det rimelig at denne gaven ble vår.

Men en gave kan vi ikke dra nytte av uten først å ta imot den. Nåden – Guds gave som er Jesus Kristus – er til alle uten forskjell. Det er vi som setter grensene enten ved å ta imot, eller ved å la denne gave bli liggende ubenyttet.

Tenk hvilken nåde det er av Gud
at vi får være hans sendebud,
og til den døende verden gå,
kjærlighetssæden fra Gud utså.