«Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det. Og han tok dem i favn og la sine hender på dem og velsignet dem.» Mark. 10, 15–16.
Aldri er barnet plassert riktigere her i vår verden. Den vanlige plasseringen for en generasjon siden var at barna skulle være i periferien mens de voksne var i sentrum. I dag er det motsatt: barna er i sentrum og de voksne er i periferien. Men det riktige viser Jesus oss her: Jesus er i sentrum for både barn og voksne, og barna er i hans favn.
Det største ved barna er at de er små. De trenger Jesus, og derfor må ikke barna komme i sentrum og bli hovedpersoner. De kan ta imot Guds rike, og derfor må de bli brakt til Jesus, og Jesus må ta imot dem slik at han blir sentrum for barnas hjerte i dåpen og for deres liv i troens lydighet. Jesus må bli hovedperson.
En liten pike hadde hørt at øyet var sjelens speil. Så satt hun en dag på morens fang og så inn i morens øyne. Om en stund sa hun: «Nå ser jeg sjelen din, mamma, og den er akkurat som et lite barn.» Hun så seg selv i morens øyne.
Fordi det lille barnet trenger Guds rike, må det også ta imot Guds rike i dåpen. Jesus sier uttrykkelig at det lille barnet tar imot Guds rike, altså ikke har det fra før. Fordi barnet er så lite og motstandsløst, kan det ta imot Guds rike. Og slik må vi voksne være: vår sjel må være som et lite barn. Også vi må ha Jesus som sentrum, og sentrum blir da korset, hvor Jesus fornedret seg selv, for at alle som frivillig fornedrer seg selv, skal bli opphøyet til å eie barnekår.
Kommentarer
Legg inn en kommentar