«– dog, gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen!» Luk. 10, 20.
Jesu disipler kom hjem etter sin første tur i Herrens tjeneste, og var fulle av begeistring fordi Gud hadde kunnet bruke dem. Og hvem blir ikke glad da! Budskapet var jo så nytt ennå og lyset noe uklart. Derfor ble gleden dobbelt stor da de første Herrens vitner opplevet at Ordet virket – at de var brukbare redskaper i Guds hånd. Men det som mer enn noe fikk hjertet til å juble, var at Gud maktet å demonstrere sitt herredømme over satan gjennom dem. «Endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn,» utbryter de med begeistring. Det var klimaks. Med forundring hadde de sett Jesus drive disse djevelens redskaper ut. De hadde vært vitne til hvordan gale mennesker ble normale i et øyeblikk på Jesu befaling. Satan hadde funnet sin overmann. Men de hadde vel neppe tenkt at de i Jesu navn skulle bli istand til å gjøre det samme. Og så opplever de nettopp dette. Derfor gledet de seg – og jublet.
Ble ikke Jesus glad da? Jovisst! Han bryter jo ut i lovprisning i neste øyeblikk. Men først etter å ha gitt dem et eiendommelig svar – en påminnelse. Som om han vil dempe deres glede. Men han hadde sine grunner. Jesus var nemlig menneskekjenneren, og samtidig så hans profetiske øye fremover i tiden. Han kjente menneskenaturens ustadighet og så at ofte skulle alt mislykkes for disiplene på grunn av deres svake tro. Han så realistisk på satan og verdens makt og visste at det også for hans utsendinger ville komme tunge dager med hat og forfølgelse. Derfor gjaldt det om å vise troen vei til gledens egentlige kilde: at deres navn var oppskrevet i himlen.
Som om han vil si: «Husk det når alt mislykkes for dere og åndene ikke er så lydige som i dag: Mitt navn er skrevet i himlen. Husk det når satan og verden går løs på dere med alle makter og midler. Mitt navn er skrevet i himlen! Husk det når menneskene vender seg fra dere i likegyldighet eller når fårene avslører seg som ulver. Husk det når sorg og sykdom banker på, og døden står utenfor og venter: Mitt navn er skrevet i himlen!»
Da vil det bli glede i sorgen, og troen får en sikker ankergrunn i trengselen. For det største av alt er dog å være frelst – være en himmelens borger.
Kommentarer
Legg inn en kommentar