«Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. – – Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.» 2. Tim. 4, 7 og 10.
Her møter vi to motsatte ettermæler: Minnet om den gode strid og minnet om kjærlighet til denne verden. Den gode strid er striden for kronen. Samtidig er dette striden mot vår medskapte kjærlighet til den nåværende verden, fordi kronen hører til den kommende verden.
Troens gode strid er alltid en strid for de største verdier og mot de jordiske ting som vil hindre løpet mot det himmelske hjem, mot denne verdens skatter som vil ta plassen fra skatten i himmelen. I vårt hjerte må det derfor alltid være strid for den kommende verden og mot den nåværende verden, en strid om førsteplassen mellom Guds rike og verdens rike.
Angelus Silesius skriver: «Grip kjernen, dyre sjel! For når vår jord forgår, vil skallet skrelles av, men kjernen den består.» Den som griper kjernen, griper en rikdom som overstråler alt det forgjengelige skall i verden.
Før Polykarp, biskop av Smyrna, ble brent, skrev han: «I 86 år har jeg tjent Herren, og han har aldri gjort meg annet enn godt. Hvordan kan jeg da forbanne min konge?» Jo større Guds kjærlighet blir for oss, jo mer blir vi bundet til himmelen og frigjort fra verden.
Om en ikke forlater troen, men bare forlater troens strid, kan Gud i nåde frelse sjelen. Men livet uten troens strid blir et fattig kristenliv, og troen blir uten frukt. Alt det vår Frelser vant ved sin strid for oss, blir vår del mens vi strir troens gode strid.
Kommentarer
Legg inn en kommentar