Skulle noen ting være umulig for Herren?

Av C. O. Rosenius

«På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud æren.» Rom. 4, 20.

Apostelen sier her at Abraham æret Gud da han ikke tvilte på Guds løfter, men fortsatte å tro og vente på at Gud skulle oppfylle det han hadde lovt, selv om det for menneskeøyne så håpløst ut.

Dette er et merkelig ord. En ærer Gud hvis en blir prøvd i sin tro og likevel holder det som Gud har lovet for å være sant, og håper, selv når det ikke er noe håp, bare fordi Gud har gitt løftet. Det menneske rekner for alvor med at Gud er allmektig og sanndru. Som Luther sier: «Å gi Gud hans rette ære, er ikke noe annet enn å holde ham for å være en trofast og sanndru, vis, barmhjertig og allmektig Gud. Kort sagt å rekne ham for å være den som alene skaper og gir alt det som er godt.»

Dette kan bare troen gjøre. Vantroen derimot berøver Gud hans ære og gjør ham til et svakt, avmektig og troløst vesen. Som Johannes sier: «Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner. For han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn.» Og det er jo forskrekkelig. Men slik er vantroen.

«Derfor,» sier Luther igjen, «forlanger vår Herre Gud ikke noe som er større av oss mennesker, enn at vi gir ham hans ære og holder ham for å være Gud, det vil si at vi ikke holder ham for å være en innbilt og tom avgud, men en sanndru Gud som tar seg av oss, hører våre bønner, forbarmer seg over oss og hjelper oss i all vår nød. Når han får det av oss, har han sin guddom hel og ubeskåret. Ja, da har han alt det som det er mulig for et troende hjerte å gi ham. Av hjerte å gi Gud en slik ære, er derfor en visdom over all visdom, en (menneskets) rettferdighet over all (menneskets) rettferdighet, en gudstjeneste over all gudstjeneste, et offer over alle offer.»

Hvis vi kunne lære å forstå dette, så skulle vi vel trakte mer etter troens gave enn vi vanligvis gjør. Det skulle vel være en glede for oss å få gi Gud noe som riktig behaget ham. Og det gjør vi, om vi bare tror på hans ord og løfter. Da gir vi ham ære.

Hvorledes Abraham ved troen gav Gud ære, viser så apostelen videre når han tilføyer at Abraham «var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre».

Han var «fullt viss på», dypt overbevist om og gjennomtrengt av den sannhet, at han som hadde gitt løftet også var mektig til å oppfylle det. Gud hadde med sitt spørsmål: «Skulle noen ting være umulig for Herren?» fått Abraham til å overveie alvorlig at hva som helst Herren hadde lovet, kunne han også oppfylle. Han var jo selve Skaperen, den Allmektige. For ham kunne ikke noe være umulig.

Det var det samme ord jomfru Maria også ble stanset ved. Det fikk henne til å tro det underlige bud hun hadde fått, at hun, «som ikke visste av mann», skulle bli mor til Guds Sønn. Engelen sa jo til henne: «Ingenting er umulig for Gud.»

Vi ser her at troen må stå på selve Guds allmakt. Troen vil jo alltid stå overfor det som er så stort og så urimelig for vår fornuft, at den trenger å støtte seg til ikke noe mindre enn Guds allmakt. Det er ikke å tro når en vil lempe på og fortolke det som løftet sier, på en slik måte at vi arme, avmektige og blinde vesener skal kunne forstå hvorledes løftet skal kunne gå i oppfyllelse. Det er jo tvert imot å måle Guds makt og visdom på vår egen. Men da setter vi Gud på like fot med oss falne, avmektige dårer. Og det ville rent ut være å håne Gud.

Nei, når jeg bare har et ord av den Allmektige, så lar jeg det være nok for meg! Troen lar seg ikke hefte av det spørsmål fra fornuften: Hvorledes er det mulig? Den viser alt slikt tilbake med et eneste gjenspørsmål: «Skulle noen ting være umulig for Herren?»

Det var nettopp av disse bibelord Luther og hans menn fikk styrke i kampen for den rette lære om sakramentene, mot dem som bare ville legge så meget i sakramentene som de kunne forklare med sin fornuft.

Men særlig må alle troende være beredt på å bli prøvd i sin tro. Det gjelder både når de skal tro nåden, mens de føler synder, fristelser og anfektelser, og når de skal tro at Gud hører bønner i all annen nød de møter under i livet. Og de kan møte slike prøvelser at ikke noe mindre enn Guds allmakt kan holde troen oppe.

Gud Herren skal selv sørge for at vi blir prøvd på en slik måte. Det gjelder jo hans egen ære og fullendelsen av vår tro. Jo hardere vi blir prøvd, så vi roper og skriker i all vår nød og vet at det bare er Gud som kan redde oss, desto mer blir hans makt og trofasthet herliggjort. Han sier jo selv: «Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg sønderhugge, forat de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen.»