«Og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Salme 50, 15.
Det er en sørgelig sannhet at i de gode, trygge dager kan menneskene så godt unnvære Gud. Bibelen ligger ubrukt og støvete, og bønnens alter er fjernet fra hjerte og hus.
Nøden er ofte det eneste som kan vekke mennesket til ettertanke. Når dens jernhel settes på ens nakke, da begynner sjelen å skrike på den gamle Gud.
Og Gud er fremdeles så god, at når nøden vekker bønneskriket i hjertet, så hører han det. Det er som han glemmer all den trass og all den hån som han var gjenstand for i de tidligere dager. Han bøyer seg ned til den ulykkelige – han forsøker å dra hjertet opp fra synd og elendighet og gleder seg over det svake begjær etter frelse og utfrielse.
Har du glemt Gud i dine gode dager? Å, du vet ikke hvor mye du derved har tapt. Men har Herren banket på din dør med sin tunge hånd, har han ringt for ditt trygge hjerte med nødens stormklokke, så vær sikker på at han har gjort det ikke for å plage deg, men for å få anledning til å utfri deg fra din største nød.
Så kall på ham. Kall på ham nå i dag, du skal få erfare hans frelses storhet, og ditt nødrop skal forvandles til takk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar