«Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» 1. Joh. 3, 20.
Gud kjenner alle ting – derfor skal han dømme på en annen måte enn vårt hjerte.
Hvorledes skal en forstå dette?
Jesus sier at hans legeme og blod er gitt for oss. Hvis du virkelig trodde og var klar over hva det egentlig betydde at Guds Sønn har gitt sitt legeme og blod for oss, skulle du ikke da begynne å rope av bare glede: «Mot dette er alle mine synder bare som en gnist mot det store havet»?
Men det er nettopp slik Herren ser det bestandig. I himmelen blir Kristi blod alltid æret høyt. Der gjelder det mer enn hele verden. Men for våre formørkede hjerter har Kristi blod liten betydning. Vi kan ikke forstå det som er mer verd enn hele verden.
Men Kristus forstod dette. Derfor kunne han si: «Den som er badet, er ren over det hele. Og dere er rene.» Du og jeg har vanskelig for å tro det. Men Kristus tror at hans blod gjelder. Derfor kan han dømme slik som vi nå har sett. Dette skal du tenke på. Om du så er i den største syndenød, skal du kunne si til Gud: «Hellige Far, skal du forkaste meg, må du først forkaste din egen elskede Sønn, hans legeme og blod som du har tatt imot som en løsepenge for meg. Du kan ikke forkaste meg så lenge du ikke forkaster løsepengen.»
Dette er den egentlige grunn til at nåden er uforanderlig.
Men Johannes sier også: «Gud kjenner alle ting.» Det er enda mer som gjør at nåden er urokkelig. Det står at Jesus visste på forhånd at Peter ville falle og fornekte ham. (Luk. 22) Hvis Kristus hadde måttet forkaste Peter på grunn av hans fall, da måtte han ha gjort det på forhånd, og da hadde Peter aldri fått nåde. Jesus kjente fra første stund alle Peters skrøpeligheter. Han visste så vel at Peter ikke var bedre enn han var.
Vi tenker galt om Gud hvis vi tror at våre synder blir åpenbare for ham etter hvert. Han har sett dem alle sammen helt fra først av. Han ser alt på én gang, både det som bor i oss nå, og alt det onde som skal bryte ut gjennom vårt liv. Skulle han forkaste oss eller bli trett av oss for noe av dette, da hadde han aldri begynt med oss. Han hadde aldri frelst oss, dratt oss til seg og benådet oss. Han vet at vi alltid er likedan, både i våre beste stunder og i våre dårligste.
I en kristen er det to naturer, kjødet og Ånden. De står hverandre imot. Det ene øyeblikk gjør Ånden seg sterkest gjeldende. Da kjenner en knapt noe til kjødet. En kjenner bare liv og fred, kjærlighet og gudfryktighet. Det andre øyeblikk igjen kjenner en kjødet og djevelen så forferdelig at en knapt merker Ånden. Hvem kunne se Ånden hos Peter det øyeblikk han ble «siktet»? Men da han senere «gikk ut og gråt bittert», trådte Ånden fram igjen.
Kristus vet at vi under alle disse omvekslinger alltid er de samme. Han lar seg ikke narre. Det øyeblikk i hagen hvor Peter viser seg så sterk og trofast, vet han likevel at han samme aften skal falle. Og når han så faller, vet Kristus likevel hvorledes han i hjertet, i ånden, er den samme trofaste venn. Når skulle han da forkaste Peter? Å forstå dette hører med til den «skjulte visdom».
Men: «Gud kjenner alle ting.» Kristus sier at de samme skrøpelige disiplene som forlot ham da de ble siktet, skal sitte på sine troner og sammen med ham dømme Israels tolv stammer. Da skal ingen synd eller skrøpelighet henge ved dem. Kristus vet hvorledes vi en gang gjennom en uendelig evighet skal være helt rene, herlige og fulle av kjærlighet og hellighet, ham til uendelig ære.
Derfor vil jeg, som en eldre lærer sier, full av trøst si til Jesus: «Jeg ber deg at du det øyeblikk jeg faller, vil se meg slik som jeg en gang skal bli i himmelen. Der skal jeg aldri synde mot deg, men alltid elske og love deg. Vil du se meg slik som jeg er på jorden, da ser du en synder som hver dag og stund tretter deg med sin synd. Men ser du meg slik jeg skal bli i himmelen, da ser du en helgen som aldri i en endeløs evighet skal trette deg med noen synd, men alltid på fullkommen måte elske og prise deg. Se meg i denne stilling. Og bli ikke vred på meg om du ennå i tredve, førti eller femti år – det er to eller tre sekunder av evigheten – må se meg i svakhet og skrøpelighet.»
Å, måtte denne uutsigelige nåde innta, styrke og glede alle troende hjerter! Da ville de ikke elske noe høyere enn denne kjære Frelser. Og denne kjærlighet ville være den rette kilde til helliggjørelse og kraft. For «kjærligheten gjør alt lett», og «kjærligheten er lovens fylde».
Måtte Gud for sin kjærlighets skyld øke vår tro og kjærlighet!
Kommentarer
Legg inn en kommentar