«Hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» Ap. gj. 10, 43.
Hva skal jeg tro og vite om syndenes forlatelse?
Du skal vite og på Guds ord tro at om syndene dine er aldri så store, ja, røde som blod, så er likevel syndenes forlatelse ved Kristus en ganske annen sak. Det er ingen synd som på noen måte kan rokke ved den. Synden er for svak til at den skulle kunne overvinne Frelserens store, allmektige rettferdighet og forsoning for oss. Nei, synden kan vel lage det ujevnt for oss her nede på jorden, det vil si i vår egen rettferdighet, men himmelen når den ikke og rokker den ikke ved.
David sier nemlig: «Så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.» Og spørsmålet blir her hva som er mektigst, enten vår synd eller Kristi rettferdighet. Men Paulus sier: «Likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.»
Nåden hersker likevel over synden. Overfor den store Herre Kristus er vi altfor små og svake. Det vi har gjort, synden, kan ikke overvinne det han har gjort, nåden, forlatelsen. Skulle jeg som tror på Kristus, ha nåde når jeg er from selv, men miste nåden når jeg synder og forgår meg, da var jo Kristi rike et gjerningenes rike som hersker over nåden, og ikke et nådens rike som hersker over gjerningene.
Hva gagn hadde vi da av Kristus? Skulle jeg ha nåde så lenge jeg var from, men ikke lenger, da kom sannelig rettferdigheten av gjerningene! Men da var Kristus død forgjeves! Og for en slik «nåde» er ikke Jesus Kristus blitt menneske og har ofret sitt blod.
«Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.»
Vi skal derfor vite at når Gud taler straffende og truende om våre synder og plikter, gjør han det bare for å vekke og forferde de selvsikre og lettsindige sjelene som aldri vil omvende seg. På denne måten vil han drive dem til Kristus. Og på samme måten vil han holde de troende våkne. Men han gjør det aldri for å rokke ved selve nåden. Da hadde loven vært mot Guds løfter! Men det være langt fra!
Nei, den som tror på Kristus, er for evig fri fra all lovens forbannelse. Han lever nå på det fristed hvor ingen synd kan nå ham eller tilreknes ham. «Salig er det menneske som Herren ikke tilrekner misgjerning.» Merk: Ikke tilrekner misgjerning! Dette er Kristi rike, et uavlatelig forlatelsens og tilgivelsens rike. Og om dette sier Herren: «Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.»
Jeg kan altså finne mange synder og meget ondt hos meg selv. Jeg kan finne kulde og treghet, feighet og menneskefrykt, utålmodighet og vrede, urene lyster eller hva det måtte være. Det er alt sammen synder som fortjener å bli straffet og som jeg må angre.
Men nåden, forlatelsen, den står der likevel like urokket og fullkommen. Den har jeg ubeskåret i Kristus så lenge jeg i troen holder meg til ham. Men denne troen gir meg også det sinn som gjør at jeg straffer meg selv og lider over det som er ondt. Jeg vil at Ånden skal leve, men kjødet skal dødes. Derfor må jeg med fullt alvor erkjenne min synd og forbedre mitt liv.
Men når det gjelder samvittigheten, mitt forhold til Gud, bør jeg leve i en slik frihet som om jeg ikke hadde noen synd, og som om det ikke fantes noen lov eller noen «ti bud», men som om jeg allerede var i himmelen. For nettopp slik står min sak for Gud. For der hvor Gud taler om syndenes forlatelse, om at han ikke tilrekner noen synd, der er det ikke en lek med ord. Der er det fullt alvor, guddommelig alvor og sannhet. Dette er den frihet som Kristus har frikjøpt oss til.
Det er ikke slik å forstå at det ikke er noen synd hos en kristen, eller at ikke noe av det han gjør, er synd. Nei, men han er, som sagt, i det riket hvor ikke noen synd blir tilreknet ham, for Kristi skyld. Han tror jo på Kristus som har tatt all synd på seg. I det riket har ikke loven noen kraft til å fordømme. Synden kan vel gjøre oss urolige og bekymret, men fordømme oss kan den ikke. Guds barmhjertighet være lovet!
Om dette har Luther sagt fortreffelige ord: «Da det ved vårt kjød hefter en stadig synd så lenge vi lever her på jorden, og da det ikke er noen slutt på feil og forseelser, så er det sannelig høyst nødvendig at vi overfor dette har en evig forlatelse, som varer evig. Vi skal ikke komme under Guds vrede, på grunn av vår synd, men for forlatelsens skyld skal vi få leve under nåden. Se, dette er hans evige pakt. Den står fast og vakler ikke. Derfor kan våre hjerter være forvisset om at synden ikke kan fordømme oss.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar