«Når I kommer inn i det land som jeg fører eder til...»
4. Mos. 15, 18.
Mangen gang røynet det nok på for Israel under ørkenferden. Det tok på å gå år etter år i den samme ørkenen. Deres misnøye kom til syne av og til, og det er lett å dømme dem. Den som ikke selv har gått i en ørken år ut og år inn, kan felle nokså hastige dommer over folk som så lett lot seg bringe ut av fatning. Vi må bare være forsiktige så vi ikke samtidig dømmer oss selv.
Gud forlot dem aldri under ørkenferden. De sviktet ved forskjellige anledninger, men han sviktet aldri. Han var med dem fra den første dagen til den siste. Han sørget for å gi dem løfter også. I hvert fall hos en del av dem må det ha ringt i ørene: Vi kommer inn i landet! Den første slekten døde i ørkenen, men folket gikk ikke til grunne. Gud hadde sagt at de skulle inn i landet, og dit kom de også. Guds løfter er til å stole på, selv om vi iblant synes at det drøyer med oppfyllelsen.
Gud er egentlig aldri sen med løftet. Det er Guds klokke som går riktig. Vår går ofte litt for fort, i enkelte tilfeller også for sakte. Når vi er i prøvelser og vanskeligheter, er det naturlig at vi ønsker at Gud skal gripe inn så snart som mulig, og da er det ikke rart at vår klokke går litt for fort. Vi synes det er på høy tid at Gud griper inn. Han burde allerede ha vært her!
Men det er Guds klokke som går rett.
Har Gud lovt deg at du skal inn i landet, kommer du dit. Ørkenferden kan ta på, men den kommer ikke til å skade deg. Kan hende du kommer opp fra ørkenen som bruden i Høysangen! Hun kom fra disse golde trakter beriket med de fineste salver.
Kommentarer
Legg inn en kommentar