«Alle min krigstjenestes dager skulle jeg da vente.» Job 14, 14.
Et lite opphold på jorden vil gjøre himmelen mer himmelsk. Aldri har man slik glede av å hvile, som når man har arbeidet seg trett og sliten. Aldri lengter man slik etter trygghet, som når man er utsatt for angst. Jordens dårlige surrogater vil gjøre den nye vin som funkler i herlighetens gyldne begre, enda mer velsmakende. Vår medtatte rustning og vårt revne skinn vil gi øket glans til vår seier i himmelen når vi blir anvist plass blant dem som har overvunnet verden. Vi ville ikke oppnå fullt fellesskap med Kristus, hvis vi ikke oppholdt oss her nede en tid, for han ble døpt med lidelsens dåp blant mennesker, og den dåpen må også vi døpes med, hvis vi skal få del i hans kongerike.
Fellesskap med Kristus er en så stor ære, at selv den bitreste sorg er en billig pris. En av grunnene til at vi må bli her nede på jorden, kan også være hensynet til andre mennesker. Vi ønsker ikke å komme til himmelen før vi har fullført vårt arbeid her nede på jorden, og det kan være vi er utsett til å bringe lys til sjeler som enda befinner seg i syndens mørke jungel. Vårt forlengede opphold er uten tvil til Guds ære. En prøvet kristen glitrer som en slepen diamant i kongens krone. Intet er mer ærefullt for en arbeider enn at han består en ekstra lang og anstrengende arbeidsprøve uten å svikte på noen måte. Vi er Guds redskaper og skal forherlige ham gjennom våre lidelser.
Måtte ethvert menneske undertrykke sin egen lengsel til fordel for Jesu ære og si til seg selv: «Hvis jeg ved å ligge i støvet, kan bidra det aller minste til å opphøye min Frelser, så la meg fremdeles bo blant mine medmennesker.» Vår tid er fastsatt ved evig forordning. La oss ikke ha bekymringer i så måte, men vente tålmodig til perleportene åpner seg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar