«Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» Rom. 8, 13.
Her får vi kort og klart høre dommen over alle dem som lever etter kjødet. Apostelen vil særlig vekke til ettertanke dem som vil følge kjødets lyster, mens de dekker seg under den friheten som evangeliet gir. Han taler nemlig her til de kristne. Han vil, hvis det er mulig, vekke dem av den farlige innbilning som de lever i, så at de ikke skal komme til å ende i den evige død, mens de roser seg av å leve under nåden.
Det sømmer seg slett ikke, vil han si, at dere som er frelste fra synden og døden og har fått del i Kristi nåde skal leve det samme kjødelige liv som dere gjorde før. Hvis dere gjør det, så må dere ikke tro at dere likevel kan bevare livet i Gud og bli frelst. Nei, dere vil da havne i den evige død.
Kristi fortjeneste skal sannelig ikke gagne dem som vil bli i sine synder. Nei, Kristi død skal bare tjene dem som vil bli befridd fra sine synder, men som ikke kan befri seg selv.
Men her må vi bli mer klar over hva det vil si å leve etter kjødet. Hjertet vil som regel selv avgjøre det spørsmålet etter sin egen tilstand. Hyklerne tror at det betyr et liv i grove og åpenbare synder og laster. De alvorlige og engstelige sjelene vil derimot tro at enhver skrøpelighetssynd er tegn på at de lever etter kjødet. Og ofte har en forklart disse ordene på en svevende og unøyaktig måte. Og det er farlig når spørsmålet som her, gjelder liv eller død.
Hva menes det da med å leve etter kjødet?
Vi må da først være klar over at «kjødet» her ikke betyr en bestemt synd eller lyst. Det betyr derimot hele vår fordervede natur, slik vi har fått den i arv fra vår far og mor, som Kristus sier: «Det som er født av kjødet, er kjød.»
Å leve etter kjødet betyr da å gi kjødet den frihet at det kan gjøre det som det selv har lyst til. Men dette er ennå ikke sagt klart nok til at det ikke kan bli misforstått.
Det finnes nemlig neppe noen som er så ugudelig at de ikke på en eller annen måte strir mot sitt eget kjød. Og en slik sjel vil da kunne tenke: Jeg gir ikke kjødet full frihet. Og derfor kan ikke jeg leve etter kjødet.
På den andre siden finnes det ikke en sann kristen som ikke med anger må bekjenne at han på en eller annen måte har forgått seg både i ord og i gjerning. Men dette viser at kjødet til en viss grad har frihet. Derfor er det nødvendig å forklare dette ordet nærmere.
Det blir ofte forklart slik: Apostelens mening er at de kristne lett utsetter seg for den åndelige død hvis de blir skjødesløse og gir etter for kjødet. Synden virker nemlig enten søvn og forherdelse eller vantro og fortvilelse. Og dette er jo en kristelig tolking. Men det er også en annen som uten tvil er riktigere.
Apostelens ord er nemlig mer bestemt enn det som ovenfor ble sagt. Å være skjødesløs og gi etter for kjødet er vel en forferdelig farlig sak. Men det er likevel ikke det samme som å leve etter kjødet. Og ordene: «da skal dere dø», betyr etter apostelens måte å tale på, mer enn å utsette seg for åndelig død. Andre steder hvor apostelen taler på den samme truende måten, viser nemlig at han her forkynner den egentlige dødsdom. Han taler om den evige død som «syndens sold». Og i denne måten som apostelen taler på om dette, finner vi nøkkelen til dette ordet.
«Å leve etter kjødet» betyr altså ikke at en bare tilfeldig forgår seg. Det viser ordet «leve». Det betyr å føre et liv som stemmer med kjødet og den falne menneskenatur.
«Å leve etter kjødet» må altså bety det samme som å «vandre etter kjødet», å følge den falne natur både med lyst og liv.
Nå vet vi at fallet av og til kan skje til høyre side, til egenrettferdighet, til lovens gjerninger. Slik falt galaterne. Og om dem sier apostelen: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er falt ut av nåden.» Og nettopp om dette fallet sier han: «Dere begynte i Ånd. Vil dere fullende i kjød?»
Andre ganger kan fallet skje til venstre side, i syndens urenhet. Om dette fallet sier Peter at de «har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og så atter lar seg fange av den og ligger under for den».
De har nå enten søkt falsk trøst mot synden og begynt med «fritt forsett» å leve i den. Det gjorde Judas. Og da har de også det til felles med ham at de ikke lenger bekjenner sin synd for Herren. De søker ikke å bli frelst fra den, de unnskylder og forsvarer den.
Eller de kan også leve i en skjult fortvilelse. De har «kastet en god samvittighet fra seg og lidd skipbrudd på sin tro». De lever ikke lenger ved nådestolen. Alt dette er «å leve etter kjødet». Og det er noe helt annet enn å bli tatt til fange under syndens lov, som er i lemmene. For da kjemper ennå Ånden mot synden, og en kan «takke Gud ved Jesus Kristus, vår Herre».
Kommentarer
Legg inn en kommentar