«Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.» Rom 8, 26f
Det er en stor velsignelse å ha noen som ber for oss. Det vet enhver kristen. Vi takker Gud for våre forbedere. Men hva skal en da tenke om den forbeder som bor i vårt eget hjerte? Det må vel bli større og bedre enn noen annen forbønn her på jorden?
Da vi kom til troen og ble Guds barn, da sendte Gud sin Sønns Ånd i våre hjerter. Ånden er barnekårets Ånd, det vil si: Han er Den Hellige Ånd som svarer til dette at jeg er et barn av Gud. Ånden roper i mitt hjerte: Abba, Far! Rom 8,15 og Gal 4, 6.
Vi vet ikke alltid hva vi skal be om, sier Ordet. Og det er sant. Ofte kjenner vi oss usikre, vi vet ikke hva som er best for oss og for dem vi ber for. Vi kan også komme til å be om noe som ikke er gagnlig – vi ser så kort.
Men i vårt eget hjerte sukker en forbeder. Guds Hellige Ånd ber stille der inne, og han ber ikke feil. Han vet hva som er best for oss. Gud selv vil at han skal be. Så er det sikkert at denne bønnen er etter Guds vilje!
Det er underlig å tenke på denne stille forbønnen i de troendes hjerter. Den vitner om en harmoni mellom det nye, gjenfødte hjerte og Gud selv.
Noen slik harmoni finnes det ikke ved vår naturlige fødsel. Det finnes ingen guddommelig grunn i menneskehjertet slik det er i seg selv. Tvert om, vi er av naturen syndige mennesker, med hjerter som søker sitt eget beste, uten å tenke på Gud og hans vilje.
Men da vi ble frelst, fikk vi del i guddommelig natur. 2. Pet 1, 4. Nå bor ikke det syndige kjød alene i hjertet, nå står en strid mellom gammelt og nytt der inne. Ånden går i forbønn for oss. Hvor stort og rikt det er å tenke på! Og hvor godt å minnes dette når vår egen bønn er svak.
Kommentarer
Legg inn en kommentar