«Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring, og til herlighet vil jeg være i dets midte.» Sak. 2, 9.
Hvor ofte sukker vi ikke: Gi, jeg ikke hadde fiendene så nær inn på livet! Ja, slik tenkte sikkert Israel da de var kommet inn i det land som var lovet dem, og slik har vi tenkt så mangen gang, særlig i den første tid efter vår overgivelse til Gud. Men les Dom. 3, 1–4: Disse var de folk som Herren lot bli for ved dem å prøve alle dem av Israel som ikke av erfaring kjente krigene – og for å se om de vilde lyde Herrens bud: Filisternes fem fyrster og alle kananittene og sidonierne.
Gud skje takk at det er tider, da alle fiender i hjerte og sinn synes å være helt fordrevet. Men så med ett blir vi ydmyket igjen ved lave innskytelser og helvedeslyn gjennem tankene. Vi trodde vi som kristne skulde være spart for slikt! Men så finner vi oss plutselig i uhyggelig oprivende nærkamp med hetitter og amoriter og hvad de nu heter, mørke fristelser og stemninger fra selve avgrunnens åndehær.
Frykt ikke. Gud tillater disse fristelser og denne nærkamp. Kanskje holdt du nettop på å ville slutte fred med noget av dette vonde som du nu forferdes over. Bruk du som Jesus ordets sverd, men bli for all ting først stille for Gud. Roper du til ham, så stiller han sig som en ildmur omkring ditt hjerte. Erkjenner du din vanmakt og din skyld, at du vel har fortjent denne fristelse og dette overfall av fiendene, så skal du kjenne at det som angriper dig blir maktesløst, og Guds stille trøst og Jesu hellige renhet holder igjen inntog hos dig.
Kommentarer
Legg inn en kommentar