«Jesus sa til ham: Stå opp, ta din seng og gå!» Joh. 5, 8.
Som så mange andre lå denne stakkars krøplingen og ventet på tegn og undere. Han stirret forsakt på Betesda-dammen, men ingen engel viste seg, i hvert fall ikke for ham. Likevel ble han liggende der og vente. Han trodde at denne dammen var hans eneste håp. Han visste ikke at det var en hjelper like i nærheten som kunne helbrede ham på et øyeblikk.
Det er mange som har det slik. De venter på tegn – en rar følelse, en merkelig erfaring, et himmelsk syn. De venter forgjeves. Det hender selvsagt at en blir forunt å se et spesielt tegn, men det hører til sjeldenhetene. Ingen har rett til å vente noe slikt for sin egen skyld, og slett ikke slike som er ute av stand til å benytte seg av det hvis det skulle komme.
De stakkars sjelene glemmer at Frelseren står ved deres side og ber dem se på ham og bli frelst. Han kunne helbrede dem på et øyeblikk, men de foretrekker å vente på en engel eller et under. Den sikreste måten å oppnå velsignelsen på, er å sette sin lit til ham, og han er også verd all vår tillit. Men vantroen vil heller sitt og sture ved det kalde Betesda enn å gjemme seg i hans uutgrunnelige kjærlighet. Måtte det lykkes ham å fange deres oppmerksomhet i dag! Måtte han tilgi dem at de har så lite tro på hans kraft! Måtte de få høre hans milde stemme som innbyr dem å reise seg opp av fortvilelsen og se på ham og leve!
Er du en av disse ulykkelige?
Kommentarer
Legg inn en kommentar