NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 26. mars 2014

Musikk i tiden

Populærmusikken har i løpet av vår generasjon endret seg enormt i både stil og innhold. Man kan mene hva man vil (og det gjør man nok også) – når det gjelder tekster og annet. Men det har vært uttalt fra mange hold at populærmusikkens «melodi-år» var primært i tiden 1920-1950, men fortsatt med mye bra i så måte fremover til 1960-70-årene, og stadig ytterligere avtagende frem til vår tid.

Nå kan man selvsagt snakke litt nedlatende om «søtladent» og «svisker» for en del av melodienes vedkommende, men hvorfor kan man ikke tåle litt romantisk og «søtt» også? Det er jo tross alt disse iørefallende melodiene som huskes av mennesker som har levd en stund, og de dukker fortsatt opp blant annet i radio,- og svært mange av dem er blitt gjenutgitt på CD-plater i løpet av de siste 10-20 årene – og selger fortsatt. Der finnes i dag CD-serier med årgangsmelodier – med hvert tiår oppover helt tilbake fra år 1900.

Jeg tviler sterkt på om f.eks. de siste 20-30-årenes Grand Prix melodier huskes stort lenger enn noen uker eller måneder etter at de ble presentert. Stort lenger levedyktige er de neppe. Og dagens «dunk-dunk» låter (!) kan vel ikke så lett skilles ut fra hverandre at de gjenkjennes særlig lenge heller. Bra de kalles «låter» og ikke melodier. Musikk er som kjent basert på de tre grunnprinsippene melodi, harmoni og rytme.
Det har den siste tiden vært svært gledelig og interessant å følge med i en rekke TV-oppsett hvor unge talenter har deltatt både med symfoniorkestre og som solister. Det har vært så vel strykeinstrumenter, blåseinstrumenter, piano og sang. De kalles gjerne – og med rette – fremtidens stjerner. De har ofte vært i alderen 10-20 år. Fantastisk at så mange talenter finnes og kommer frem. Vi får bare håpe på enda mange flere.

Der har også de siste rundt 30 årene vært reagert sterkt på at tidens tecno- og rockerytmer (o.a.) har fått holde sitt inntog også i kristne forsamlinger. Prester og forstandere synes å ha resignert – hvis de da ikke bevisst støtter denne sørgelige utviklingen. Her også opplever man jo at gamle kjente og kjære sanger blir «opp-popet» og at nye sang/salmebøker får hva man kan kalle profane innslag. Og en del kirker og andre kristne forsamlingslokaler tillater oppsett av øredøvende elektronisk utstyr,- dels under argumentet at «de unge må jo få ha sitt!» Hvis det er det beste «argumentet», så er det jo egentlig en fallitterklæring fra de respektive prester og forstandere. De «må» altså innføre tidsmessig pop-musikk for å holde på ungdommene. Ja det har vært uttalt flere ganger. Det er jo egentlig også mangel på ansvarsfølelse fra lederhold.

Wiwala