NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 24. august 2016

Saken Om Sensur - (SOS)

Av Lillemor.

Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker. (Matt 7,6)

Først: Jeg ønsker å klargjøre følgende: YTRINGSFRIHET mener jeg bør være beskyttet av staten. Man skal altså kunne si hva man vil uten å bli straffeforfulgt. Dog mener jeg at ikke alle ytringer passer overalt, og at man i private rom selv bør kunne bestemme hva som er «innafor», uten at ytringsfriheten blir krenket av den grunn.

Jeg har kommet med eksempler før, men for de som ikke har lest, har jeg et par her: Hjemme i mitt hus er det ikke lov å banne. Jeg syns ikke ytringsfriheten tar skade av det. På samme måte mener jeg ytringsfriheten ikke blir truet av at en Prideparade ikke får gå av stabelen midt mellom førsteklassingene i 17. mai-toget.

Så: Jeg bruker uttrykket «heckler». Her er definisjonen til wikipedia: A heckler is a person who harasses and tries to disconcert others with questions, challenges, or gibes. Hecklers are often known to shout disparaging comments at a performance or event, or to interrupt set-piece speeches, with the intent of disturbing performers and/or participants.

Den siste tiden har vi opplevd at alle de store avisene har måttet stenge sine debattfelt. Alle som ikke er enige med avisene i deres vinkling (eller mangel på sådan) av «nyhetene», har skreket høyt om at de er redde for å bli motsagt; at de gjør det for å kneble dissens. Kanskje er det slik, men det kan jo også være at alle de ynkelige bortforklaringene deres var sanne. 
Det er fullt mulig å drepe ytringsfriheten uten å måtte hisse på seg folket ved å begrense den ved lov. Eller i det minste påføre den alvorlig sykdom for å sette den ut av effekt. 
Hvordan? Vel, min fantasi er svært begrenset, dessverre (jeg strikker best etter oppskrifter, og jeg sliter med å endre krydderblandinger i middager jeg vet funker). Men man kunne jo tenke seg et par måter, i alle fall:

1) Man har makt og penger og ønsker å beholde det.

Så lenge man har penger, kan man kjøpe seg det man trenger. I USA, f.eks., blir svarte betalt for å skape opptøyer (noen selger seg altså for en pris, mens bermen bare henger med når de blir pumpet opp av glødende appeller og adrenalin), og man bør kanskje ikke bli forundret om man skulle finne ut at «den arabiske våren» og «revolusjonen» i Ukraina også var betalt av bakmenn som ønsket forandring.

På hjemlig plan, kan man forestille seg at noen ønsker enkelte ytringer kneblet. Dette går jo ikke når folk bare kan skrive hva de vil på internett, selvsagt, og spesielt ikke hvis dette er sider mange folk leser og treffes. Man kan da tenke seg at man betaler noen for å sørge for å stenge hele debatten i stedet. Alt man trenger å gjøre, er å drukne hele feltet i vulgariteter og plattheter. For å sammenligne det med det som skjer i USA nå, ifm valgmøtene til Republikanerne, blir det som å drepe budskapet ved å plassere en gjeng betalte «hecklers» med roperter foran taleren for å drukne budskapet.

2) Man er oppriktig politisk engasjert.

Man er villig til å ofre tid og sjel for å stoppe spredning av ubehagelige idéer. Det blir jo det samme som forrige punkt, egentlig, bare at man her gjør det samme uten at noen betaler en for det.

Man kan tenke seg at hvis noen ønsket å begrense ytringsfriheten, ville man starte med de største plattformene. Når så disse har fått orden på problemet (les: begrenset muligheten til fri ytring), kan man vie seg til de mindre.

Der finnes sikkert flere måter man kan gjøre det på, men hvis man leker litt med denne tanken, vil man etter hvert bli nedstemt. I alle fall jeg. For:

De som har penger og ressurser nok, vil alltid kunne holde et debattfelt åpent. Noen (f.eks. VG, DB, NA) velger å gjøre det enklere for seg selv og sine moderatorer ved å kreve en registrering eller fullt navn, eller flytte debattene til FB. Andre igjen slipper ingen kommentarer gjennom før de er lest og godkjent av moderatorer (f.eks. HRS og Document).

Resultatet er forstemmende. Å flagge sine meninger under fullt navn er ikke alltid mulig i Norge i 2016 hvis man ønsker et sosialt liv, kontakt med familien sin, eller en betalt jobb, så ofte vil det være uaktuelt å delta i slike debatter.

Hvis man velger den andre måten, å slippe gjennom kun «godkjente» kommentarer, vil det kreve at noen sitter tilgjengelig hele tiden og leser gjennom disse. En debatt vil på den måten blir svært lite dynamisk, og det krever en enorm mengde ressurser.

Hva skal man så gjøre hvis man bare er en vanlig person med en personlig blogg og plutselig finner seg selv under angrep fra slike krefter (eller kreftsvulster?)?

I realiteten har man vel kun to valg: Man kan la dem holde på og la sitt navn bli knyttet opp mot disse «ytringene», eller man kan finne seg en annen hobby.

Lillemor