En typisk betahann er derimot ikke så interessert i en maktkamp eller å slåss og vil ofte holde seg litt borte fra farlige situasjoner. Deres ryggmarg refleks er overlevelse og flukt er ofte deres taktikk. Er mer tenkende enn en alfahann og lærer tidligere å vurdere situasjoner som farlig. De er også mer kreative.
Når alfahannene var ute å jaktet eller kriget så brukte betahanner å formere seg med noen av kvinnene samt laget malerier på hulevegger osv. Slik har det vært lenge. Ta f.eks det å være en fiskermann/sjømanns kone på mindre plasser. Det var synonymt med utroskap siden alfahannene var på sjøen over lengre perioder og betahannene hadde gode tider i små samfunnene.
To meget korte og forenklede beskrivelser av de stereotypiske versjonene og det finnes flere typer og overskridende ting da individenes egenskaper ikke alltid stemmer overens med stereotypien.Årsaken til at det finnes så mange "Betahanner" har mange årsaker. Oppdragelse, Skole, MSM, og alt annet som forfekter verdiene om det å være myk som kvinner, bruke sminke osv. Andre årsaker er av biologisk karakter og det som kalles for naturlig seleksjon. Alfahanner tar mye større risiko og derfor overlever det flere beta enn alfa. Kriger er en fin måte å drive avl av mennesker eller rettere sagt drepe alfahanner. Man må se dette som har blitt gjort med ulven og domestiseringen av den til tamhund da prosessene er lik. Man skal ikke gå så langt tilbake i tid hvor det store flertallet av nordmenn var barske, både kvinner og menn. Hvite mennesker er stort sett det eneste folkeslaget som har sluttet å tukte/slå sine barn. Det skaper et misforhold i "tøffhet". Så brukes "white guilt" for alt det er verdt. "Vi" er redd for å si noe i tilfelle noen skulle kalle oss rasister osv. Vi kan lettere si ifra hvis det er hvite mennesker som gjør noe, men ikke hvis dem er av andre farger.
Hele forestillingen om en slik grovkornet inndeling i "alfa" og "beta" er jo noe som først forholdvis nylig har fått gjennomslag i mediene. Man bør spørre seg hvorfor. Dette i en situasjon hvor det å innta lederstillinger i stigende grad har blitt avhengig av mer "kvinnelige" egenskaper som psykologisk manipulering, overtalelse og en i stigende grad slaveaktig løgnaktighet. Her er det, vil jeg påstå, snarere Loke enn Odin og Tor som hersker.
Under gunstige sosiale forhold ender det gjerne likefullt med en høyere lederstilling innenfor et eller annet fagfelt hvor man har anledning til å utføre godt arbeid til beste for flokken. Skjønt ser man nettopp på hvordan respekten for faglig kompetanse i stigende grad har kommet til å vike for den nevnte form for "sosial intelligens" så understreker det jo bare at dette mer eller mindre atomiserte "samfunnet" i sin helhet i tilsvarende grad har blitt "kuppet" av, i beste fall, de evige toere, i verste fall av sosialt avskum med lite annet å vise for seg selv enn manipulative evner.
En sykelig, monoman opptatthet av penger er, vil jeg påstå, selve det kvintessensielle uttrykket for denne siituasjonen hvor en form for "slavemoral" langt på vei har seiret og hvor knapt en eneste en av disse som "lykkes" med å innta lederstillinger på noen måte kan sies å tilsvare fortidens "alfahanner". Slaveaktig tilpassing, manipulering, overtalelse og regelrett løgnaktighet (både ovenfor seg selv og andre) har dermed kommet til å "erstatte" det klassiske maktspillet hvor også en langt mer åpen, taktisk og strategisk, bruk av aggresjon/vold dominerte.
„Ich sehe Nichts, ich höre um so mehr. Es ist ein vorsichtiges tückisches leises Munkeln und Zusammenflüstern aus allen Ecken und Winkeln. Es scheint mir, dass man lügt; eine zuckrige Milde klebt an jedem Klange. Die Schwäche soll zum Verdienste umgelogen werden, es ist kein Zweifel — es steht damit so, wie Sie es sagten." — --Friedrich W. Nietzsche, Zur Genealogie der Moral : eine Streitschrift (1887)
(Artikkelen er skrevet av "Oliver Langeland" og "Steinadler".)