Hvem skrev krigshistorien?

Av Odd S. Beverfjord.

At krigshistorie skrives av den seirende part er en påstand med visse modifikasjoner. For hvem skrev historien om Konstantinopels fall? Hvem skrev historien om den amerikanske borgerkrigen? Hvem skrev historien om Vietnamkrigen (hvor amerikanerne var den tapende part)?

Hvilken versjon er rådende om den arabisk-israelske konflikten? Araberne har tapt mot Israel i fire kriger (1948, 1967, 1973, 1982), men deres versjon av historien er den mest akseptert i dag (også det universelle aksept av begrepet "palestinske folk", som egentlig er jøder).

Slik er israelere portrettert som kolonister, sionisme ble portrettert som rasisme i FN, og Israel som en apartheidstat. Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor arabiske borgere har grunnleggende menneskelige friheter. Til tross for at Israel er det historiske hjemlandet til det jødiske folk, hevder den arabaiske og muslimske verden og deres europeiske støttespillere i den politiske elite at Israel er en illegitim stat.

Norges krigshistiore er skrevet av den seirende part. Men ville vi fått en mer troverdig fremstilling av nazistenes okkupasjon av Norge dersom Nasjonal Samlings og Rinnan-bandens versjon skulle bli den som kom på trykk i de offisielle historiebøkene og godtatt som ”sannhet”?

La oss se litt på hvordan det kan fortone seg når nazister, fascister, anti-semittister og jødehatere skal skrive historen om siste verdenskrig, ved å ta briten og ”historikeren” David Irving som eksempel. David Irving (f. 1938) er en av de mest kjente holocaust-fornektere i våre dager.

Under sine  studier av politisk økonomi ved University College London uttrykte David Irving beundring for British Union of Fascists (BUF) også kjent som svartskjortene, et fascistisk parti som ble grunnlagt i 1932 av Oswald Mosley.

BUF var en samling av flere fascistiske grupperinger. Medlemmene opptrådte svært voldelig og anti-semittisk i perioden 1934–1935, og var beryktet for sin støtte til Hitler og sin jødefiendlige propaganda. Mosley, kjent for sine tilhengere som Føreren (The Leader), modellerte sin lederstil etter Benito Mussolini og BUF etter Mussolinis nationalfascistiske parti, inkludert en etterligning av de italienske fascistenes svarte uniformer for medlemmene, derav kallenavnet, svartskjortene.

Osvald Mosley tok særlig etter Benito Mussolini i Italia, både med hensyn til hvordan partiet ble bygget opp og til uniformering med de svarte skjortene. De marsjerte i gatene slik SA gjorde i Tyskland, og deres hymne var en tilpasset versjon av Horst Wessel-sangen, en tysk, nasjonalsosialistisk kampsang. For å være bevisst provoserende, ble opptog og demonstrasjoner ofte holdt i jødiske områder av London.

BUF var anti-parlamentarisk og ønsket å erstattet de demokratiske organene med utpekte representanter for de ulike deler av samfunnslivet som i den italienske korporativismen, et diktatorisk styringssystem der de korporative institusjonenes viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram korporasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden.

Osvald Mosley giftet seg i 1920. Hans første kone døde i 1933. Mosley giftet seg deretter med sin svigerinne i 1936. De ble gift i Joseph Goebbels hjem i Berlin med Adolf Hitler som en av gjestene.

Etter krigen ble Mosley kontaktet av sine tidligere støtter og overtalt til igjen at gå inn i aktiv politik. Han dannet Union Movement, som gikk inn for at Europa skulle være én samlet nasjon, og senere forsøkte han å starte National Party of Europe med samme formål.

David Irving lyktes gjennom kontakter i tyske nazikretser å komme i kontakt med flere av de som hadde vært offiserer på mellom- eller høyt nivå fra nazitiden. Disse så på Irving som en som kunne forsvare deres handlinger, og donerte dagbøker og annet materiale.

Irving utga bøkene Hitler’s War (1977) og The War Path (1978), hvor han angivelig skildrer krigen fra Hitlers synsvinkel. Hans mest oppsiktsvekkende opplysning er at Hitler ikke visste noe om holocaust, men legger ansvaret for dette på Heydrich og Himmler.

På 80-tallet skrev Irving en biografi om Winston Churchill. I denne boken beskriver han Churchill som en tjener for den internasjonale jødedommen og anklaget ham også for ”selling out the British Empire” og ”turning Britain against its natural ally, Germany”.

Etter 1990 talte Irving ved anti-semittiske arrangementer som Liberty Lobby og forsvarte historieomskrivere (holocaustfornektere) og jødehatere som Fred A. Leuchter og Ernst Zündel.

Irving stevnet i 1998 forfatteren og holocausthistorikeren, Deborah Lipstadt for retten og gikk til injuriesøksmål. Lipstadt hadde omtalte Irving som en holocaust-fornekter og en ”Hitler-partisan”. Lipstadts ekspert-rådgiver, historieprofessor ved Cambridge Richard J. Evans, viste hvordan Irving systematisk forfalsket og forvrengte opplysninger i sine verk. Professor Evans sa i sitt sammendrag,

Not one of [Irving’s] books, speeches or articles, not one paragraph, not one sentence in any of them, can be taken on trust as an accurate representation of its historical subject. All of them are completely worthless as history, because Irving cannot be trusted anywhere, in any of them, to give a reliable account of what he is talking or writing about. ... if we mean by historian someone who is concerned to discover the truth about the past, and to give as accurate a representation of it as possible, then Irving is not a historian.

Irving påstod at han var blitt offer for en jødisk konspirasjon. (Noen på SC som har hørt om jødiske konspirasjoner før?) Dommer Charles Grey konkluderte,

Irving has for his own ideological reasons persistently and deliberately misrepresented and manipulated historical evidence; that for the same reasons he has portrayed Hitler in an unwarrantedly favourable light, principally in relation to his attitude towards and responsibility for the treatment of the Jews; that he is an active Holocaust denier; that he is anti-Semitic and racist and that he associates with right-wing extremists who promote neo-Nazism.

Videre het det i domsslutningen at Irving hadde, av egne ideologiske grunner, konstant og forsettlig forvrengt og manipulert historiske bevis.

Irving tapte saken og det utslettet også det som var igjen av hans anseelse blant akademiske historikere. Hans bøker som tidligere hadde unngått kritisk granskning er siden blitt gransket og funnet å være like full av løgner som de som tidligere har tiltrukket seg oppmerksomhet.

Blant de synspunkter som Irving har markedsført i egenskap ”historieskriver” er blant annet at tyskerne ikke drepte noen jøder ved hjelp av gasskammere og Zyklon B. Han hevder også at Anne Franks dagbok er en forfalskning. Han har kalt gasskamrene en myte og i fullt alvor påstått at Adolf Hitler hadde beskyttet jødene i Europa. Han har vist til gjenlevende vitner fra dødsleirene som psykiatriske tilfeller og hevder at det var ingen utryddelsesleirer i det tredje riket. Dette er den historiske "sannheten" for nazister, anti-semittister og jødehatere.

Slik er historien når den tapende part skal presentere sin versjon.

Vi kan vel med ganske stor sikkerhet slå fast at dersom den tapende part etter siste verdenskrig skulle skrive historien så hadde vi ikke kunnet lese ”sannheten” om okkupasjonen i Norge og 2. verdenskrig i dag, men en forfalskning og fornektelse av historien. De ville ”forsettlig forvrengt og manipulert historiske bevis”. 

Vi bør være glad for at Nasjonal Samling og Rinnan-banden, holocaust-fornektere, anti-semittister og jødehatere ikke fikk anledning til å skrive Norges krigshistorie - eller noen historie i det hele tatt.

Odd S. Beverfjord