Morkens selvforherligelse

Av Hallgeir Oppraak.

Vårt Land serverer fredag 25. november en kommentar på side 2 som overgår enhver moralsk standard og som kan gjøre enhver som leser den både urolig og sorgtung, på avisens vegne, hvis man går litt nærmere inn på den og de fakta den referer til og setter den i en litt større kontekst enn hva moderator Johannes Morken evner å plassere den i.

Morkens kommentar overgår, for å si det kort, de fleste forsøk i norske media noensinne på selvforherligelse med sikte på å fremstå som en personlig uangripelig moralens vokter og dermed som et feilfritt menneske i den jobben han har valgt å gjøre, (en jobb han synes kan være hard for ham selv).

Morkens fremstilling av seg selv som nettdebattens høye moralske forsvarer faller imidlertid i grus med et brak hvis man ser litt nøyere etter i det materiale han arbeider med, nemlig nettkommentarer og modereringen av disse og den behandling han selv som person er villig til å utsette aktører og publikum på forumet for. Og her er han villig til å gå langt, ja, langt over streken, noe jeg vil eksemplifisere nedenfor med et par eksempler fra virkelighetens verden slik den presentere seg selv i avisen og som visen selv både villig og frivillig offentlig bringer til torgs for alle til å se og sjekke.

Det viser seg nemlig at Morken uten forbehold og blusel skruppeløst tillater, promoterer og forsvarer nettopp den umoral han selv som person kritiserer og i hellig alvor tar mest avstand fra. Han viser dermed sitt sanne ansikt og sine egne kognitive begrensinger, for ikke å si moralsk forkastelige begrensninger, utøvet i ram praksis uten forbehold og med en slik skråsikkerhet at det hele fremstår som komisk, ja, farlig komisk, - alt sett i lys av og med tanke på de intensjoner og de høye mål og den høye moralske standard avisen som sådan har satt seg fore og som Morken mer enn villig presenterer seg som protagonist og «skystengel» for.

Men, og her er den syndige blindvinkel, som Morken ikke tillater seg selv å se og forholde seg til: Han er faktisk ikke bedre stilt enn de han håner og advarer mot, snarere tvert imot, i og med at i kraft av sin stilling og posisjon selv kan tillate seg å være både nedlatende og nedrig, mens han samtidig fratar folk muligheten for å forsvare seg, ved selv å stå fritt til å velge hvem han til enhver tid vil utestenge fra debattforumet i avisen, Verdidebatt.

Det kan ikke bare stilles alvorlige spørsmålstegn ved Morkens generelle kompetanse i journalistfaget, men også ved hans manglende selvinnsikt, og alminnelige moralske og praktiske dømmekraft som ansvarlig avdelingsredaktør.

En slik mangel på innsikt og forståelse som Morken utviser i dette sakskomplekset, burde få praktiske konsekvenser for ham selv privat og da i form av et nært forestående snilt formulert avskjedsbrev på farget papir fra dem med autoritet i avisen eller ellers de det måtte angå formelt og som tør ta tak i problematikken.

Morken skriver i sin kommentar:

«VL valde alt 2009 at debatten på nettet skal vere under fullt namn, slik hovudregelen vår er i trykt utgåve også. Vi la til grunn at når folk må diskutere under fullt namn, blir tonen betre enn i anonym form. Etter vel fem år med ansvar for å moderere nettdebatten på verdidebatt.no, er eg viss på at tanken i seg sjølv er rett. … Men full namn er ikkje nok. Å vere moderator er fremleis å vere oppsedar, tidvis svært tydelig grensesetjar. Og jobben kan vere hard nok. For når politikarar, forskarar, nav-brukarar og andre skal innta ein heilt ny arena, må det spelereglar til – og nokon som vaktar spelereglane.

Nokre er glade for å verta oppseda, andre kaller det sensur. Å byggje eit debattforum på nettet er heile vegen å prøve å ivareta både ytringsfrdom og samtaleklima og gjere sitt til at ikkje dei som tøyer fridommens grenser i praksis kjeppjagar andre frå arenaen.

Denne rollen har også gitt meg innsyn i det som framstår om eit faktum. Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering. I ein nettdebatt kan det tidvis vere akkurat som i sandkassa. Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje.

Dessutan trur eg at nettforskarane er med meg i at krafta i skjellsorda er sterkt overvurdert. Det viktigaste som skjer når temperaturen stig, er at folk flokkar seg saman i ekkokammeret. Det einaste ein nettdebttant oppnår ved at han eller ho tek i bruk kraftuttrykk, er å få motstandarden til å flokke seg saman og sjå raudt. Difor er det her behov for gode rollemodellar – folk som let argument tale og viser andre at desse kan framførast i ro. Så får ein heller snu ryggen til ein del av tøvet, framfor å bit på og smelle.

Men akademisk tittel er altså ikkje eit vitnemål i bestått eksamen i å vere ein god oppsedar. Diverre. Og sjøvsagt. Men prøv gjerne å vere rollemodell. … Eg har håp for nettdebatten. Men skal vi klare å lage eit ytringsklima, må vi bruka krefter på å innta nettet med både fridom og ansvar. Fridom til å ytre seg, men ansvar for å vere sannferdig. Og vi som styrere debattar, har ansvar for å lage rom og spelereglar for dei som ikkje satsar på skjellsord».

Det følgende innlegg av Morten Andras Horn tillater så Morken å bli stående på VD uten mulighet for forsvar:

Horn skriver 6.12.14: «Takk Morken (en av moderatorene) for grundig gjennomgang av temaet. Jeg er som sagt tydelig på at folk som Lars Gule og jeg neppe er de rette til å bestemme hvor grensene skal gå, til det er vi alt for ekstreme (prøver å snik-Gulifisere innlegget mitt her, he-he) og engasjerte pladask oppi ordskiftet. Jeg misunner heller ikke de som skulle prøve å dra slike grenser. Men at det finnes grenser - det er jo åpenbart. Og da blir spørsmålet om de per idag er passelige.

Nylig la Terje Finne (kan nesten ikke la være å nevne navn her, hvor skulle det da bli av det personlige ansvaret?) ut en tråd om Hadia Tajik, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys (objektivt sett, vil jeg si, jeg som mener at man som subjekt ikke kan se noe objektivt!) forvrengning av det hun hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. Det var ikke slik kristne det kan seg søma, og heller ikke humanetikere.

Dette innlegget ble liggende nesten en hel dag (en søndag, tror jeg), inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de som har uttalt seg i tråden her.

Jeg nekter ikke Terje Finne å uttale slike nedrigheter, det er hans rett. Det er hans rett å ha et slikt syn på Hadia Tajik, som er en offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å svelge at Vårt Land, den kristne avisa som tar mål av seg til å være en debattplattform for verdidebatt i Norge også for ikke-kristne debattanter, godtar å være arena for ytringer av denne typen. Det gjorde da heller ikke moderator - bare at "skaden var skjedd" i form av at innlegget hadde fått ligge ute store deler av dagen.

Kanskje valgte jeg feil, som forsøkte å argumentere mot Terje Finne og hans følgesvenner - det bidro vel bare til økt synlighet av innlegget. Og kanskje til å gi det en form for "legitimitet", ved at det liksom ble "tatt seriøst" (selv om mine kommentarer søkte å utfordre legitimiteten og seriøsiteten). Det som er sikkert er at mitt bidrag var som vann på gåsa for Terje Finne og hans folk - de ble bare enda sikrere i sin sak av å bli møtt med forsøk på imøtegåelse. Det eneste som hjalp, som hjalp Terje Finne til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne knebling - så lenge Terje Finne selv klarte å filtrere bort sin egen skittkasting mot Tajik. (Hva Horn mener her er et mysterium og kan ikke relateres til noe faktum, min kommentar).

Mitt forslag var altså forhåndsmoderering av hovedinnleggene. Det ville i det minste klart å hindre Terje Finnes Tajik-tråd. Og dersom det førte til bittelitt færre tråder, så kunne det gjort det lettere for moderator å holde styr på de ulike trådene. Det ville hatt minimal betydning for friheten til å ytre seg, fordi kommentarene fortsatt kunne vært direkte-postet. En liten forsinkelse fra et hovedinnlegg skrives til det publiseres er uproblematisk, fordi det er hovedinnlegget som setter i gang en løpende debatt».

Horn kommenterer videre i en ordveksling med Terje Finne, (en sekvens som er for lang til å ta med i sin helhet her, men her spekulerer og lyver Horn helt uanfektet og tillegger Finne de nedrigste motiver): «Det er ganske fantastisk at du her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget - forteller du, som krenket henne, på hennes vegne. Si meg, har du spurt henne? Sist vi hørte fra Tajik var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket "like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at Tajik er usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare fordi hun er muslim. Det er også fantastisk å lese din teori om hvorfor jeg varslet moderator om innlegget ditt. Realiteten er at jeg mener jeg kom ganske godt ut av det hele. Mitt varsel handlet, såvidt jeg husker, om at det var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. Jeg tolket moderator slik at han var enig».

Min kommentar: Det kan bevises at moderatiet ikke er enig med Horn her. Moderatiet har tvert imot flere ganger forsikret om at det ikke var noe i veien med Terje Finnes kommentar til Tajiks julekronikk i seg selv. (Helt andre begrunnelser for å utestenge Finne gis, og dette har nok falt Horn tungt for brystet – tenk!, de er uenige med meg! Sååå fæle de er!). Han spør da også: Hva var det da?

Kommentar: Og det kan man gjerne spørre om. Ser man nærmere på det konkrete forløpet på vei mot livsvarig utestengelse, finner man neppe noe tungtveiende grunner, idet det henvises til helt prosessuelle, i praksis helt irrelevante grunner).

Horn truer så VD med å utebli fra forumet hvis Terje Finne ikke blir utestengt. Det store spørsmålet er da: Har avisens moderati og redaksjon latt seg bøye for press fra Horns side? (Horn har, som ateist, humanist, lege og forsker, tross alt bidratt med mange vektige kronikker og debattinnlegg på VD og mange vil se ham som en foregangsfigur og en rollemodell å leve opp til. Det kan derfor ha oppstått et uheldig gjensidig avhengighetsforhold her, noe som i seg selv styrker mistanken om at redaksjonen har latt seg presse og den dermed har brutt med Redaktørplakaten som utgjør hovedpillaren for opprettholdelsen av en fri, selvstendig og uavhengig presse i vårt demokrati).

Hvis VD har latt seg påvirke av press, hvilket jeg er overbevist om, vil VD og dermed avisen, ha forbrudt seg mot Redaktørplakaten, hvilket jo bør betraktes som en ren «dødssynd» i mediakretser.

Og sist, men ikke minst: Hvordan kan det være mulig for en redaksjon eller moderator å la bli stående påstander fra Horn som direkte forutsetter at Horn vet hvordan Hadja Tajik reagerte på Finnes kommentar til hennes artikkel? Horn påstår at han vet, og at Finne ikke vet, og at Finne derfor tar fullstendig feil, men hvordan vet Horn at Finne ikke vet, mens han selv vet? At Horn våger å komme med en slik påstand illustrerer i seg en arroganse som ikke burde stå seg for en akademiker.

Horns påstand viser en nesten utrolig arroganse og nedlatenhet overfor Finne, men dette bekymrer ikke en mann som Morken. Han går i stedet god for Horns påstand ved å avskjære Finne enhver mulighet for i det minste å reise spørsmålet: Hvordan vet Horn hva Tajik føler?

Men hva er det egentlig Andras Morken nå vil med sin kommentar i avisen? Skal den tolkes som en tilståelse og en bønn om nåde? Er kommentaren et uttrykk for en erkjennelse av å ha opptrådt både umoralsk, dumt og nedrig? Eller et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, bortforklare egne feilgrep og egen inkompetanse?

En viss «anger» eller selvinnsikt kan spores i følgende uttalelse: «Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering ... Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje».

Er det seg selv han sikter til her, eller er det Horn han har i fokus? Hvis det er Horn han har i tankene, burde det være en oppvekker for Horn. Men hvorfor har han da tidligere nettopp latt Horns demoniserings- og hatretorikk overfor Terje Finne slippe gjennom og blitt stående på forumets sider? Har Morken vært for feig eller servil til å ta hansken opp direkte med Horn?

Ser vi denne saken i sin helhet, kan det ikke være tvil om et bekreftende svar på dette. Morken frykter tydeligvis at «korrupsjonen» i og med bruddet på «plakaten» skal komme frem i lyset fra en nokså luguber, tilsynelatende ubetydelig tilværelse på et bortgjemt sted på Verdidebatts sider og frem i offentlighetens søkelys.

Jeg tror det er frykt for dette som driver Morken til å publisere sin artikkel på nåværende tidspunkt. Han er ute etter å forsikre leserne om at han har kontrollen og tror dermed at han har rett til å forherlige seg selv på denne måten. Han forsøker nok en gang å erobre den moralske høygrunn uten referanser til annen standard enn det subjektive behovet han har for å gjøre denne til absolutt norm og objektive grunnlag. (Han sparker på et menneske som ligger nede, fordi han nekter ham å forsvare seg).

Og hvor er det blitt av Hadja Tajik selv som bidragsyter i Vårt Land? Meg bekjent har hun holdt seg borte i kjølvannet av denne saken. Kan det være fordi hun anser Horns forsøk på å kneble en debattant ved å tilta seg retten til å forsvare henne på det grunnlag at han vet bedre enn hun om hun har latt seg krenke eller ikke, godt hjulpet av Morken, som lite inviterende og spiselig? Vi vet ikke, men det ligger nær å tro at så er tilfelle i og med at Tajik selv både før og etter julekronikken i det offentlige rom gang på gang har etterlyst en mer frisk og frimodig debatt nettopp om de tingene hun selv er opptatt av og engasjerer seg i og som altså ble kommentert på Verdidebatt i den tråden som så raskt ble slettet, og hvor forfatteren ble utestengt på livstid.

Det må til slutt her nevnes at det er kommet til kunnskap at det er sendt inn en lengre klage til avisen Vårt Land som eget rettssubjekt for dårlig behandling av Finne. Klagen er stilet til styret og til andre ansvarlige i organisasjonen. Det blir i klagen spurt om hvorvidt avisen som sådan kan gå god for den dårlige og helt forkastelige behandling Finne fikk av moderatiet på Verdidebatt. Det er pr dags dato, etter at det har gått en tid nå, ikke kommet noe svar på klagen. Det er derfor grunn til å gå ut fra at avisen Vårt Land både som redaksjon og konsern faktisk går god for en slik behandling, og dessuten at avisen som konsern etter min mening ikke ønsker å innrømme det som fremkommer som klare brudd på Redaktørplakaten. Og at avisen selv aktivt vil forsøke å skjule brudd på «spilleregler» og presseetiske retningslinjer det er bred konsensus om både i samfunnet og mediamiljøet for øvrig og at avisen på denne måten og for å holde dette skjult, ønsker å beskytte seg selv og Morken for åpen kritikk

Ovenstående tirade av Horn var en kommentar til følgende kommentar på VD skrevet av Terje Finne til Hadja Tajiks julekronikk i VL:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering?

Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet. Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula. Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens. Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk. Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen. Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten? Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og jo før jo heller. Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer? Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren). Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske. Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite. Er det ikke smart?

Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant. Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn. Tajik har sannelig gjort det lett for seg. Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk, og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».

Hallgeir Oppraak