4 søndag i advent 2016 - En annen vei hjem

Andakt av Spikeren

Jeg føler det har vært en litt underlig reise i advent dette året.

Det hele begynte faktisk tre uker før advent med en noe utradisjonell andaktserie der vi gjorde en reise ut i verdensrommet for å se litt på dette med "ormehull" i forbindelse med bortrykkelsen.

Gjennom dette tanke-eksperimentet fikk vi kanskje noen små glimt inn i det som for oss kunne virke som et helt nytt og annerledes univers - nemlig Guds rike.

Så kom Beverfjord med fortellingen om vismennene, som gjennom en lang og strevsom reise fulgte det som i Bibelen beskrives som en lysende stjerne. Beverfjord mente denne stjernen godt kunne ha vært en engel, noe jeg også tror kan ha noe for seg, siden Gud satte både himmel og jord (dvs. både engler og stjerner) i bevegelse da han selv ble inkarnert som menneske.

Deretter kom Kirkehøyden og fortalte oss om sin egen reise og søken etter sannhet. En vandring som gikk fra store seilaser på verdens hav, til steinhytter oppe i Himalaya-fjellene, før han til slutt endte opp utslått og alene i en liten leilighet. Der møtte han Jesus!

Idag, på denne fjerde og siste søndag i advent, skal vi se litt på hva som skjedde med vismennene når de møtte og fikk se det lille Jesusbarnet. Det skal vi gjøre ved å ta fram to små vers som vi finner i Matt 2,11-12, hvor det står følgende:

"De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land."

Disse to små versene viser oss at vi trenger ikke reise ut i verdensrommet, over de syv hav, eller langt oppi Himalaya-fjellene for å finne Jesus. Det eneste vi må gjøre er å gå "inn i huset" - inn i en kirke, inn i et lite bedehus, eller rett og slett inn i vårt eget lille lønnkammer. Der vil vi finne ham, om vi søker ham av hele vårt hjerte. For som det står i slutten av Apg 17,27: "Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss".

Så skal vi legge merke til at det står vismennene fant Jesus "hos moren, Maria". "Moren" er her et bilde på menigheten. Det er der vi går for å finne nåde, varme og trøst, og det er i menigheten vi får vår åndelige mat, først gjennom melk som nyfødte barn, så etterhvert som vi vokser gjennom mer fast føde. Det er i menigheten vi blir kledd i Jesu rettferdighet og det er der vi finner styrke og kraft til å gå videre i troen.

Navnet "Maria" (som stammer fra det hebraiske ordet "Marah") har også sin helt særegne betydning her. "Marah" betyr nemlig "opprørsk", "ulydig" og "bitter". - Og hva passer vel bedre på oss mennesker enn nettopp disse uttrykkene? For det er slike mennesker Guds menighet består av: Tidligere opprørske, ulydige og ofte bitre mennesker, som gjennom Den Hellige Ånd har fått erfare at det vokser frem et lite Jesusbarn i oss. Og etterhvert som tiden går, skjer det med oss slik som det står i Joh 3,30 "Han skal vokse, jeg skal avta." Vi blir rett og slett forandret innenfra. Jesus vokser i oss uten noen form for tvang eller ytre prestasjon. Det hele er med andre ord en ganske naturlig prosess, og vi trenger ikke å gjøre noe annet enn å gå "inn i huset" og "se".

Derfor har også vi "falt ned på kne og hyllet" det lille Jesusbarnet, slik som vismennene gjorde. I takknemlighet og respekt har også vi "åpnet våre skrin" og gitt ham våre gaver:

  • Gull, i form av våre jordiske verdier. 
  • Røkelse, i form av våre bønner.
  • Myrra, i form av troen om å bli bevart fra evig død og fortapelse.

Til slutt har også vi gjennom en "drøm" (som ifølge leksikon egentlig bare er en rekke tanker, bilder og følelser som oppstår i en persons sinn, mens man er eller ser ut til å være uvitende om sine umiddelbare omgivelser) blitt varslet om ikke å vende tilbake til den onde Herodes.

Derfor tar også vi "en annen vei hjem", slik som vismennene gjorde. "For vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser." (Fil 3,20)

Spikeren