NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 14. januar 2018

Jødenes Talmud - en studie av Guds lover og forskrifter

Andakt av Spikeren.

I Joh 5, 46–47 sier Jesus Kristus: «For dersom dere trodde Moses, ville dere ha trodd Meg. Han skrev jo om Meg. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro Mine ord?» Apostelen Paulus skriver: «Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir opplest. Men når noen omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.» (2 Kor 3, 15–16).

Tredje Mosebok begynner med ordene: «Herren kalte på Moses». Gud kalte Moses til Seg og gav ham de ordene og lovene han skulle gi videre til folket. De jødiske skrifter Talmud kaller Tredje Mosebok «prestenes lov» og «offerlovene». Levi var en av Jakobs (Israels) tolv sønner. Gruppen av levittiske prester kom fra Levi stamme.

Offertjenesten står sentralt i Tredje Mosebok. Gud er en hellig Gud. Flere ganger blir det sagt: «Dere skal være hellige, for Jeg, Herren deres Gud, er hellig». På denne bakgrunn blir det gitt lover om offertjenesten. Prestene skal gjøre tjeneste, de blodige og ublodige ofrene skal bæres fram for den hellige Gud.

Israelsfolket hadde blitt ført ut fra Egypt. De hadde kommet til Sinai, der Gud gjorde en pakt med dem. Men Gud gir flere lover. Han åpenbarer det som skal høre med i offerloven. Det blir gitt forskrifter om brennofferet, om grødeofrene, om fredsoffer, syndoffer, skyldoffer, etc. (1 – 7). I neste avsnitt taler Gud om prestetjenesten. Arons første offer blir beskrevet, videre velsignelsen av folket, om prestene og Guds hellighet (8 – 10). Gud åpenbarer så renselsesloven, det gjelder rene og urene dyr, urenhet hos den som føder, spedalskhet og kjønnslig urenhet (11–15). Deretter innstifter Gud den store forsoningsdagen, tjenesten i Det Aller Helligste med blod stenket på nådestolen (16).

Deretter åpenbarer Gud en rekke lover som kan sammenfattes som hellighetsloven. Gud gir påbud om flere blodige offer, Han åpenbarer hva som er kjønnslig vanære av helligheten, flere ulike hellighetsbud og straff for synder. Presteskapet skal være hellig. Gud gir forskrifter om offerdyr, om sabbaten og fester, om tjenesten i tabernaklet og om gudsbespottelse (17 – 24).

De tre siste kapitlene handler om sabbaten, jubelåret, løfter og trusler, og til slutt om løfter og avgifter (25 – 27).

Jødenes Talmud

Talmud (som på nyhebraisk betyr: studium), er to store samlinger av forskjellige jødiske rabbineres utsagn i løpet av de første seks århundrene e. Kr. Den ene er blitt til i Palestina og kalles derfor den palestinensiske Talmud, den andre i Babylonia og kalles derfor den babyloniske Talmud. Den sistnevnte som er den største i omfang, er senere blitt den mest anvendte innen jødedommen.

Talmud består av to hovedbestanddeler:

1: Mischna (heb. gjentaking), en systematisk ordnet sammenstilling av regler for alle livets forhold, regler som de skriftlærde, fremfor alt de fariseiske skriftlærde, har formulert. En slik Mischna fantes allerede på Jesu tid og ble i NT. kalt "de gamles vedtekter", Matt. 15, 2; Mark. 7, 3, "fedrenes skikker", Ap. gj. 28, 17, jfr. Gal. 1, 14. Den sammenstillingen av Mischna som forekommer i de to talmudene, er sluttredigert av Jehuda ha-nasi, oftest kalt Rabbi, ca. 200 e. Kr. Ettersom det var fariseernes mening å legge alle livets forhold inn under Guds vilje, inneholder Mischna bestemmelser både om religiøse forhold og sivil- og strafferettslige spørsmål. Dessuten fins det en beskrivelse av templet og tempeltjenesten og en samling av etiske valgspråk (Aboth, også kalt Pirqe Aboth). Mischna er ordnet systematisk i 63 "traktater", fordelt på seks "rekker".

2: Gemara (heb. fullstendiggjørelse) er meget mer omfattende enn Mischna og inneholder forskjellige rabbineres diskusjoner og uttalelser om forskriftene i Mischna, deres tolkning og tilpassing. Mischna sammen med disse uttalelsene i Gemara kalles halaka, dvs regler for livsførselen. - Men i Gemara fins det også en rekke andre utsagn av de skriftlærde, utsagn med det mest skiftende innhold: rabbinsk dogmatikk, kosmologi, medisinske iakttakelser og råd. Dertil kommer en mangfoldighet av illustrasjoner, liknelser og fortellinger. Alt dette kalles haggada. -

Sammenstillingen av Mischna og Gemara er gjort slik at et stykke av Mischna først anføres (fra fem til tjue linjer), hvorpå dette etterfølges av i alminnelighet flere foliosider Gemara. Derpå følger et nytt stykke Mischna, fulgt av en ny avdeling Gemara. Av dette følger at også talmudenes innhold er ordnet i samme "traktater" og "rekker" som Mischna. Dog er det å merke at vi ikke har Gemara til alle Mischnatraktatene. I den babyloniske Talmud mangler f.eks. Gemara til traktatene 2-11 i første "rekke", og i den palestinensiske Talmud mangler Gemara til alle elleve traktatene i den femte "rekken". I begge talmudene mangler Gemara til den Mischnatraktaten som er mest kjent utenfor jødedommen, nemlig Aboth (se ovenfor), - Talmuds omfang er stort: den babyloniske Talmud omfatter seks tusen foliosider, og der anføres utsagn av mer enn to tusen rabbinere.

Liknende innhold som i Talmud fins også i midraschene. Talmud og midraschene skiller seg ikke fra hverandre når det gjelder innholdet, men med hensyn til materialets ordning. I Talmud står de rabbinske utsagnene ordnet systematisk, i tilslutning til mischnatraktatene. Men i midraschene er de ordnet som en fortløpende kommentar til bibelteksten, fremfor alt til de fem Mosebøkene. Så godt som hvert stykke i Talmud finnes igjen i midraschene. De eldste midraschene er Meschilta (over en del av 2 Mos.), Sifra (over 3 Mos.) og Sifre (over 4 og 5 Mos.). Etter disse kommer, når det gjelder alder, Rabboth, en utleggelse av alle fem Mosebøkene.

Noen eksempler på innholdet i Talmud må også anføres. Traktaten Berachoth, som inneholder forskriftene om bønnen, meddeler bl.a. ordlyden av de lovprisninger som skulle uttales ved bestemte situasjoner. "Den som ser et sted hvor et under er skjedd for Israel, sier: "Lovet være Ham, som har gjort under for våre fedre på dette stedet". "Den som ser et sted hvor avgudsdyrkingen utryddes, han sier: "Lovet være Ham som utrydder avgudsdyrkingen av vårt land". Ved kometer, jordskjelv, lyn, torden og storm sier en: "Lovet være Ham av hvis kraft og styrke verden er full". I traktaten Schabbat heter det: "Det er forbudt å bære noe på sabbaten, hva enten det er i høyre eller venstre hånd, eller i barmen eller på skuldrene" (jfr. Joh. 5, 10).

I Abboth sies det: "Rabbi Chananja, Aqashjas sønn, sa: "den Hellige, velsignet være han, ville gjøre Israel verdig en omfattende Tora og mange bud, som det er sagt: Det er Herrens vilje, for hans rettferdighets skyld, at han vil la sin lov komme til ære (Es. 42, 21)". Dette utsagn viser at en ikke oppfattet loven med dens mange bud som en byrde, men som en fordel for Israel. Om den høye verdsettingen av kroppsarbeidet (jfr. Ap. gj. 18, 8) vitner følgende utsagn i Aboth: "Rabbi Gamliel, sønn til Rabbi Jehuda ha-nasi, sa: "En skjønn sak er studiet av Tora sammen med en verdslig sysselsettelse."

Som eksempel på innholdet i Haggada anføres følgende beretning, som er egnet til å belyse bl.a. den høye verdsettingen av Forsoningsdagen: "I Rom hendte det engang på aftenen til fastedagen (dvs. Forsoningsdagen) at en skredder gikk ut for å kjøpe seg en fisk, og det traff seg slik at han og landshøvdingens tjener kom til å kjøpslå om den. De bød over hverandre slik at prisen steg til tolv denarer. Ved middagen spurte landshøvdingen sin tjener: "Hvorfor har du ikke servert fisk?" Tjeneren svarte: "Herre, jeg skal fortelle deg sannheten: en jøde gjorde slik og slik mot meg. Ønsker du virkelig at jeg skal komme hjem med en fisk som koster 12 denarer?" Landshøvdingen spurte: "Hvem var det?" Tjeneren nevnte jødens navn. Landshøvdingen befalte ham å komme til seg og sa: "Kan en jødisk skredder spise en fisk som koster tolv denarer?" Jøden svarte: "Herre, vi har en dag hvor alle de syndene som vi har gjort i løpet av året, blir tilgitt, og den dagen ærer vi meget høyt". Og da han hadde bevist sannheten av sine ord, lot landshøvdingen ham gå." (Gen. Rabba XI, 4).

Kjennskapet til Talmud har stor betydning for forståelsen av NT. Her finnes nemlig "de eldstes vedtekter", som så ofte siteres i NT. Et eksempel: Traktaten Berachoth belyser bønnelivet innenfor jødedommen og i synagogegudstjenesten. Traktaten Schabbat inneholder forskriftene om sabbaten, og kjennskapet til disse forskriftene er naturligvis egnet til å lette forståelsen av konflikten mellom Jesus og fariseerne om sabbaten. Traktaten Pesachim inneholder forskriftene om påskefeiringen og har således stor betydning for en riktig oppfatning av Jesu siste påskemåltid og nattverdens innstiftelse. I Traktaten Sanhedrin fins forskriftene om Det høye råd, den myndighet som dømte Jesus til døden.

Konklusjon:

Jødenes Talmud er altså en inngående studie av Guds lover og forskrifter som vi finner i Mosebøkene. De jødiske skriftlærde, og særlig fariseerne, var veldig nøye med at man måtte følge og holde alle Guds lover og forskrifter.

Farisèer er navnet på et religiøst parti blant jødene på Jesu tid. Navnet betyr "de avsondrede". De avholdt seg fra alt urent, dvs. fra alt som loven og de eldste forordninger betegnet som urent, og de skilte seg ut fra urene mennesker, dvs. mennesker som ikke i alt iakttok disse forskrifter. Fariséer stammet fra de "chasidéer" (dvs. fromme) som på makkabeertiden hevdet Israels åndelige egenart likeoverfor hedningene, jfr. 1 Mak. 2, 42. Men de avskydde ugudelige jøder like meget som de avskydde hedninger.

De kalte hverandre "brødre". Josefus forteller at deres antall gikk opp til seks tusen. Tross dette begrensede antall var deres innflytelse meget stor. "Da bare den var jøde, som levde etter den jødiske lov, og da fariséerne anstrengte seg til det ytterste for å gjennomføre hver lovens bokstav, kan man betrakte dem som det jødiske folks kjerne på Jesu tid."

Josefus skriver også at farisèerne lærte folket en mengde hevdvunne forordninger som ikke er skrevet i Mose lov. Disse kalles i NT "de eldstes forordninger", jfr. Mark. 7, 3. Fariséerne hadde en utviklet lære om udødeligheten, oppstandelsen, englene, de onde ånder, fortapelsen, mellomtilstanden og messiasriket, jfr. Ap. gj. 23, 8. Ved siden herav drev fariséerne en livlig misjon blant hedningene, jfr. Matt. 23, 15.

Jesus irettesatte fariséerne for deres hykleri. Innenfor selve det fariséiske partiet fordømte man strengt de som var hyklere i ordets vanlige grove mening. Talmud polemiserer heftig mot hyklere. Med alt ettertrykk lærer fariséerne, at en utvortes oppfyllelse av lovens krav ikke er nok. I Talmud heter det: "Hyklerne kan ikke få tre frem for Gud."

Jødene levde med andre ord under loven (Talmud), og det gjør de enda den dag idag. Dette er selvsagt ikke imot Guds vilje. Det er faktisk del av Guds plan. Før jødene SKAL være forblindet og leve under loven, inntil hedningenes nådetid er forbi. Først da skal dekket blir tatt bort fra deres hjerter så de får se at Jesus var den Messias som skulle komme.

Joh 1,17 "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus."

Spikeren