NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 21. januar 2018

Kom, alle dere som tørster!

Andakten er hentet fra Fredrik Wisløff's bok "Det Gamle Testamente" (1946). Jeg siterer her fra 1988 oversettelsen, mens Wisløff bruker en eldre oversettelse. Bare det i seg selv kan jo være litt interessant.

Jes 55,1-3 "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter. Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse."


Neppe noe sted i GT har vi en så rik og herlig innbydelse til den uforskyldte nåde, som i dette kapitel. Evangeliet klinger oss fulltonig i møte. Det er som vi hører Jesu innbydelse i Joh 7, 37. "Om noen tørster, han komme til meg å drikke."

Innbydelsen er rettet til "de som tørster". Det er de samme som profeten før har benevnt som "de elendige og fattige som søker etter vann", 41, 17, og "de som jager etter rettferdighet, og som søker Herren", 51, 1. "Tørsten etter vann" er et bilde på lengselen etter Gud. Hva vann er for legemet, er Gud for sjelen. Uten vann vil legemet forsmekte og omkomme. Uten Gud vil sjelen dø. Den utilfredsstilte lengsel, som finnes i alle menneskers bryst er dypest sett en lengsel etter Gud. Alene hos ham kan tørsten tilfredsstilles og sjelen finne hvile. Derfor lyder her innbydelsen: "kom til vannene". Tre ganger i v. 1 gjentas ordet "kom". Denne gjentagelse viser hvor inntrengende innbydelsen sendes ut. Den som tørster nødes til å komme.

Innbydelsen rekkes til "dem som ingen penger har", til dem som har erkjent at de intet har å gi som vederlag for frelsen. Det uforskyldte understrekes sterkt i innbydelsen: "Kjøp uten penger og uten betaling." Av jordiske goder finnes intet som ikke må betales med penger. I østerlandske byer må man endog betale for vann. Men her lyder det paradoksalt: "kjøp uten penger". M. a. o.: ta imot frelsen som en gave. Og "æt", tilegn eder den!

I 41, 17 lyder det: "de elendige og fattige søker etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem." Her lyder svaret. Vannene rinner overflødig og rikt. Ved dem kan de slukke tørsten. Ja, Herren vil endog gi dem gjestebudskost: "vin og melk", v. 1.

Vers 2 kommer med et spørsmål: "Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette?" Denne verdens goder og gleder betegnes her som noe der "ikke er brød" og som "ikke kan mette". Det gir ikke sjelen næring og tilfredsstiller ikke hungeren. Den som eter det, er like sulten. Og allikevel "veier de penger ut" for det, og gir "sin fortjeneste" for det. Alt hva de erverver seg ved slit og arbeid, betaler de ut for noe som ikke kan mette. Bildet framhever det håpløse og møyefulle. Profeten spør uten å vente svar: "hvorfor". På et sådant "hvorfor", finnes egentlig intet "derfor", ingen antagelig begrunnelse. "Hør på meg." Istedenfor dette håpløse slit, skal de "høre". "Så skal I ete det gode, og eders sjel glede seg ved de fete retter." Istedenfor "det som ikke er brød", vil Herren gi dem "gode og fete retter". Istedenfor det møyefulle strev, skal "deres sjel glede seg".

Det som altså Herren byr den tørste som kommer til ham, er: "Vann", v. 1, for å tilfredsstille tørsten. "Vin og melk", v. 1, den deiligste gjestebudskost. "Gode og fete retter", v. 2, som gir sjelen næring og kraft. I 25, 6 taler likeledes profeten om "de fete, margfulle retter". Fedmen og margen i Guds ord, er ordet om det uforskyldte.

I v. 2 har Herren oppfordret folket: "Hør på meg." I v. 3 gjentas dette: "bøy eders øre hit! Hør!" Alt hva de altså behøver å gjøre, er: å høre. I Rom. 10, 17 sies at "troen kommer av hørelsen". Det samme uttrykkes her således: "så skal eders sjel leve". Ved å høre, skal de få liv. Derfor lyder også her, for fjerde gang, innbydelsen til å komme: "Kom til meg." Her brukes ikke lenger bildet om vannene, men det sies like ut, at det er til Herren selv de skal komme. Over den som kommer, lyser så Herrens løfte: "Jeg vil opprette en evig pakt med eder." Den pakt Herren oppretter, er en nådepakt, "en fredspakt som ikke rokkes". 54, 10. Denne pakt er evig; fra Guds side står den alltid fast. For den som har forbrutt pakten er det derfor adgang til å vende tilbake. Pakten har fortsatt gyldighet.

"Jeg vil gi eder Davids rike nåde, den visse." Hermed menes både den nåde som Herren har lovet David, 2. Sam. 7, 12 flg.; 1. Kong. 8, 25, og en sådan rik nåde som den David personlig mottok; se t. eks Salm. 51. Denne nåde er rik, og den er viss. Man skal aldri kunne tvile på at den rekker til (den er rik), eller at den ikke skal bli synderen til del (den er viss).

Spikeren