Den gang jeg var et foster

Andakt av Spikeren.

Etter gårsdagens rystende sak på SC om den lille babyen som gråtende ble lagt alene for å dø, føler jeg en sterk trang til å skrive noe om hva Bibelen forteller oss om fosteret. Dette som de fleste mennesker idag hevder "bare er en celleklump".
I Salme 139,13-16 leser vi imidlertid følgende: "For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet."

Disse 4 små versene er ganske interessante når man utforsker dem skikkelig. Mange oversettelser skriver vers 13 litt forskjellig, men jeg finner den norske King James oversettelsen (1998) å være mest korrekt her. Den skriver vers 13 slik: "For det er Du som hadde mine nyrer i eie. Du vevde meg sammen i min mors liv."

I oldtidens psykologi ble nyrene (ofte sammen med hjertet) regnet for å være sete (eller utspringet, om du vil) for menneskets innerste tanker og følelser. Disse innerste tankene og følelsene våre hadde altså Gud "i eie" da han "vevde meg sammen i mors liv". Gud visste med andre ord om hvilke tanker og følelser vi ville komme til å utvikle etterhvert - og likevel ville han at vi skulle springe fram og vokse opp. Dette viser jo bare hvilken enorm verdi hvert eneste menneske må ha for Gud, uansett hvilke tanker og følelser vi måtte ha.

Til slutt i vers 13 står det at Gud "vevde meg sammen i mors liv". Her er det interessant å merke seg at det hebraiske ordet "sakak", som betyr både "cover" (teppe) og "joined together", i våre bibler er oversatt til "vevde". For når du studerer et vevd teppe vil du se at trådene krysser og binder hverandre sammen i et kors-mønster.

Grunnen til at kroppen vår ikke bare faller sammen som en haug med celler på gulvet, kommer av det lille proteinet som kalles for "Leminin". Det er altså dette proteinet som binder cellene våre sammen.

Vet du hvordan Leminin proteinet ser ut? Til venstre på bildet ser du Leminin proteinet gjennom et elektronmikroskop, og til høyre ser du hvordan vitenskapen skjematisk fremstiller Leminin proteinet. Hver eneste celle i kroppen vår er altså bundet sammen med et KORS!

Da er det ikke så rart når vi leser følgende i vers 14: "Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel."

Vers 15 er også verdt en grundig studie. I våre norske bibler er verset oversatt litt forskjellig, men lyder omtrent slik: "Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp." I engelske bibler er ordlyden litt annerledes. Der lyder vers 15 slik: "My substance (eller "My frame") was not hid from thee, when I was made in secret, and curiously wrought in the lowest parts of the earth."

Det som i våre norske bibler kalles for "Mine ben", kommer fra det hebraiske ordet "otsem", som kan bety flere ting. Det kan bety både "sterk", "kraftig" og "ben". Ordet "otsem" antyder altså noe som er sterkt, som f.eks. kroppens benbygning, eller "frame", siden "otsem" også betyr "ben".

Allegorien "skapt i lønndom" eller "made in secret" antyder her at vi ble formet i det skjulte, det vil si "i mors liv", som her billedlig blir kalt "jordens dyp".

Essensen i vers 15 ser derfor ut til å være at Gud allerede hadde "tegningen klar" da vi ble formet i mors liv, og at han skapte oss nettopp slik som han ville ha oss. Du er med andre ord ingen tilfeldighet eller feiltakelse. Du er både villet, ønsket og elsket av Gud, akkurat slik som du er! For som det står i vers 16: "Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet."

Tenk at Gud både så deg og kjente deg da du enda var et lite foster. Dette som de fleste i dagens "moderne" samfunn ser på som en ubetydelig celleklump som kan rives i filler og kastes i søpla. Men Gud hadde planer for deg. Han så hvem du ville komme til å bli - dersom du fikk lov til å bli født og vokse opp. Han kjente til dine sterke og svak sider, og han la frelsesplanen klar for deg.

Gud hadde også planene klare for alle de 650.000 barna som siden 1975 har blitt drept på norske sykehus. Dagene deres var oppskrevet før en eneste av dem var kommet, står det i vers 16. Derfor er den abortloven som politikerne har vedtatt ikke bare en godkjennelse av groteske drap på totalt forsvarsløse barn. Den er også ødeleggende for Guds plan, både for de barna som blir drept, og for oss som lever idag. For vi vet ikke hva alle disse drepte barna kunne ha kommet til å utrette i denne verden. Kanskje noen av dem var bestemt til å bli leger og forskere som gjorde store medisinske gjennombrudd, eller ledende politikere som skulle redde Norge fra undergang? Uansett ville hvert av disse barna ha påvirket samfunnet rundt seg, både på godt og vondt, men vi valgte altså å drepe dem før de fikk se dagens lys.

Hvilke konsekvenser dette vil få på lang sikt kan vi bare spekulere på, men på kort sikt har Norge faktisk drept 650.000 av sine egne forsvarsløse barn siden abortloven ble vedtatt i 1975. Det tilsvarer rundt regnet samme antall innvandrere (for det meste muslimer) vi har tatt inn i løpet av samme tidsperiode.

Hvordan det vil gå med de som har vært ansvarlige for denne masseutryddelses-politikken den dagen de står ansikt til ansikt med vår Herre og Skaper kan vi bare ane. Men hvis de ikke da har tatt imot nåden og tilgivelsen i Jesus Kristus, er jeg redd for at de vil gå en svært ublid evighet i møte.

Til slutt legger jeg inn en 4 minutters video som viser hele prosessen fra unnfangelse til fødsel. Her levnes det liten tvil om at vi har med en fryktinngytende og hellig prosess å gjøre.

"Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel."


Spikeren