NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 3. mars 2019

Er Norge villig til å la seg reddes fra undergang?

Andakt av Spikeren.

Flere og flere begynner nå å skjønne at landet og folket vårt er i ferd med å gå i oppløsning på grunn av det multikulturelle eksperimentet som politikerne våre har engasjert seg med i over 50 år. Vold, knivstikking, voldtekt og drap har blitt dagligdagse hendelser over alt i landet, særlig i Oslo, der myndighetene ser ut til å ha mistet kontrollen.

Mens det vises stor toleranse for våre såkalte "nye landsmenn", blir 70 år gamle etniske nordmenn kastet i fengsel for å ha ytret sin frustrasjon med feil ord. Det begynner rett og slett å bli kaotiske tilstander i landet, der flere og flere nå begynner å etterspørre en skikkelig leder. En som har evne og kraft til å ordne opp i den stadig økende elendigheten som vi ser idag.

Sal 121,1 sier det slik: "En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?"

Det samme må vi også si på vår egen "festreise" med olje-rikdom og velstand som i bunn og grunn ikke har gavnet oss det grann. Snarere tvert imot! For all denne rikdommen har ført både folket og landet på ville veier. Vi har blitt store og stolte i våre egne tanker, der materialismen råder og fornuften sover. Som "Malaki" skrev i en kommentar igår:
Med den innsatsen og forståelsen som nordmenn legger for dagen til å rette opp kursen for den norske skuta uten ror og det norske hus uten hjørnesteinen, som bygningsmennene forkastet, hvor rimelig er det å anta at noe gir uttelling mens kontingentene utenfra vokser seg større og sterkere til nordmenn kommer i mindretall? Med slike nordmenn, spiller det egentlig noen rolle når antisemittismen og kunnskapsløsheten sitter like hardt i Norge pga. NTB, NRK, TV2 og MSM, som gis spillerom og økonomi av Stortinget til å bedra det norske folk om at alt stå bra til? Hvor moralsk forringet, fordervet, mindreverdig og likegyldig kan et folk bli fordi det forkastet ham som kalte seg Verdens Lys, Livets Brød, Døren, Veien, Sannheten og Livet, Vinen, Oppstandelsen og Livet? Hvor utakknemlige er det egentlig mulig å bli mens Stortinget velger side for araberne mot fredens by Jerusalem. mot den lille i mors liv, mot livets norm i polariteten mellom kjønnene, for utbredelsen av terror, vold og undertrykkelse gjennom årlig innvandring fra islamske regimer?

"Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning. 21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap" (Rom 1,19-22).

Folk begynner nå å bli fortvilet over den grenseløse dumskap og uforstand som altfor lenge har fått råde i vårt land. Og vi ser ingen lysning i horisonten heller. Det blir liksom mørkere og mørkere for hver dag som går. - Ja, hvor skal vår hjelp komme fra, tenker mange, akkurat som vi leser i Sal 121,1. Heldigvis finner vi svaret allerede i neste vers, hvor det står: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper."

Men før det er mulig for Herren å hjelpe oss, må vi kvitte oss med alle de avguder og demoner vi lar oss påvirke og styre av. Til og med vår egen forstand må vi legge bort i møte med den allvitende og allmektige Gud. For ingen kan hjelpe den som lar seg lede av flere førere som drar i forskjellige retninger.

Nei, vi må samle oss om èn leder og bøye oss for hans råd og vilje, selv om det skulle gå imot det som alle andre sier og mener - til og med om det går imot vår egen forstand. Vi må rett og slett bestemme oss for å følge det første bud: "Du skal ikke ha andre guder enn Meg!"

Da blir spørsmålet: Er Norge villig til å la seg reddes ut av det uføret vi har rotet oss inn i? Er vi villig til å bøye oss for den Herre som virkelig kan hjelpe oss? Er vi istand til å tøyle vår egen stolthet og sette Gud i førersete? - Jeg har mine tvil om at et samlet Norge vil komme til å gjøre det. Men for oss som har skjønt at vi er fortapt uten Gud, vil avsluttningsordene i 2 Kor 12,10 gi perfekt mening: "For når jeg er svak, da er jeg sterk."

Spikeren