Dette skriver generalsektretær og redaktør i Stefanusstiftelsen

den
Johannes Morken, Redaktør i Stefanusalliansen.
Av Hallgeir Oppraak. 

Overskrift i avisen Dagen:

Rettens vei for trosfrihet: «Nå kan ikke-ortodokse russiske kristne holde gudstjenester i egne hjem. Det er resultatet av en historisk rettssak i et land som har strammet inn trosfriheten».

Dette skriver generalsektretær og redaktør i Stefanusstiftelsen i en kronikk i Dagen en 14. februar 2020.

Morken skriver videre, (her litt forkortet): «I de mest absurde tilfellene er grupper på seks-åtte personer blitt anklaget for å ha misbrukt sine eiendommer når de har vært samlet til bønn».

Morken nevner at trossamfunn og religiøse organisasjoner har rett til å holde møter i private boliger, ifølge den russiske konstitusjonen. «Dommen er endelig», skriver Morken. «Stefanusalliansen har støttet advokatene som førte saken». (Her uttrykker Morken seg svært klønete, men det for nå så være, i denne sammenhengen.

(Man kan – en passent - spørre: Spurte Morken de Saudi-Arabiske myndigheter på forhånd om lov til å finansiere denne rettsaken, på alle Russlands muslimers vegne? Eller: Tilbød kanskje «saudi» seg å støtte rettssaken allerede før Stefanus-stiftelsen kom på banen? Og hvis ikke: Hvorfor ble ikke «saudi» trukket inn som en mulighet av de som selv hadde lidd overlasten? Saudiene er jo verdenskjente for sin støtte til muslimer verden over, spesielt for sin til støtte for moskebygging. Hvorfor skulle ikke Morken ha nedlatt seg til å løpe til ambassaden for å fremskaffe søknadsskjema for finansiell støtte?).

Myndighetene må heretter respektere trossamfunns rett til å holde møter i private hjem, triumferer Morken.
Seieren viser hvor viktig det er å kjempe mot trosfrihetsbrudd gjennom rettssystemet. På grunn av støtten fra Stefanus-alliansen kan advokater i flere land gi rettshjelp til forfulgte kristne og medlemmer av andre trossamfunn som ellers ikke ville fått slik hjelp.

Kommentar: Morken er tydelig stolt av å ha seiret over Russisk intoleranse, en toleranse som jo er innebygd i Russlands konstitusjon, (noe han ikke presiserer sterkt nok).
Men Morken har i og med rettssaken, som han selv ha besørget, ikke bare sørget for å sikre Den Russisk konstitusjon: Morken har til og med seiret over den ortodokse kirke. Han forteller:

«Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, fryktet Den russisk-ortodokse kirken nykommerne, (dvs vestlig misjon) og noen ble stemplet som ekstremistiske, farlige «totalitære sekter». Kirkens menn har advart mot «åndelige angrep» på «Russlands hellige sjel». Metropolitt Johann advarte i 1992 borgermesteren i St. Petersburg mot «et moralsk forfall som det hardt prøvde russiske folk aldri hadde opplevd før».

Morken forsetter, (også her litt forkortet): «I 2017 ble Jehovas vitner stemplet som ekstremistisk organisasjon. Metodene er harde. En far og hans 16 år gamle datter ble i fjor sommer arrestert i hjemmet i byen Polyarny, i nord. De ble truet med våpen og lagt i gulvet før de ble tatt til avhør. I retten viste det seg at det hemmelige politiet hadde overvåket dem og flere andre i måneder, blant annet med skjulte kamera i hjemmene. Det er i mange enkeltsaker snakk om ren forfølgelse», skriver Morken.

Og så kommer – i hvert fall indirekte -, selve trumfkortet fra Morken: «Også muslimer rammes av tilsvarende forfølgelse som Jehovas vitner». (Morken nevner 1 eksempel på tortur, - ikke på mulig tortur).

Morken: I 2016 signerte president Vladimir Putin en anti-misjonslov som del av et lovverk mot terrorisme. Denne loven har endt opp med å kriminalisere religiøse uttrykk som ikke godkjennes av staten.
Morken advarer mot at anti-misjonsloven kan bli brukt mot baptister og pinsevenner slik ekstremismeloven er brukt for å forby Jehovas vitner … Morken håper at konstitusjonsdomstolens dom om retten til gudstjenester i private hjem, kan bremse marginaliseringen av troende som ikke hører til den russisk-ortodokse kirke.

Kommenterende konklusjon, og moral: Morken ser ut til å glede seg over tanken på at det nå så å si kan opprettes permanente «mikro –moskeer» i enhver leilighet over hele Russland og hvor troende da helt uten frykt kan forkynne Allah og profeten, og deres sharia ubegrenset og uten forbehold. Muslimene kan nå med loven og høyesteretts bekreftelse i hånd, gjøre dette, helt uoppfordret og i full forvissning om at sharias klare tale om visse guddommelige, evige og uforanderlige moral-påbud og moralforbud kan proklameres så mye man bare orker, i alle muslimske hjem.

Det kan dreie seg om millioner av familier, i hjem og leiligheter. Har muslimene hittil fryktet bare litt for at det kunne være ulovlig å holde husmøter, skal muslimene nå vite med sikkerhet at det er fullt lovlig. I praksis vil muslimer tolke Morken som en solid støttespiller og Morkens kronikk som en direkte oppfordringer for muslimer til å etablere en slags «minimoskeer» eller «hus-moskeer» rundt omkring. Morken ønsker støtte innflytelse og makt for muslimer og islam i Russland! (Muslimene har som nevnt over, allerede en grunnlovsfestet rett til forsamlingsrett i hjemmene. Morken vil nå bidra til at denne retten virkelig skjerpes som et imperativ og en oppfordring til alle muslimer om at denne retten i realiteten benyttes som et positivt aktivum, og ikke bare som en hvilende rettighet).

Fakta fra Wiki: According to a nationwide survey conducted in 2012,[2] Muslims in Russia numbered 9,400,000 or 6.5% of the total population. However. … Islam is a part of Russian historical heritage, and is subsidized by the Russian government.[3] her

Til sammenligning: Hvor mange Jhova’s Vitner det fins i dagens Russland, vet jeg ikke, men ifølge Wiki: Although never large in number (estimated by the KGB to be 20,000 in 1968), the Jehovah's Witnesses became one of the most persecuted religious groups in the Soviet Union during the post-World War II era.

Antallet som nevnt kan nok sikkert i dag multipliseres mange ganger. Men det er klart at det fins nesten utrolig mange flere muslimer i Russland i dag enn det finnes «vitner». Som gruppe tilstås dermed muslimene mye større makt enn Jehovas Vitner.

Slik Morken fremlegger sin sak, kunne man tro at «vitnene» er en like stor eller større trussel mot Russland som muslimene er. Eller gjør han det? Fremstiller han det i stedet ikke som et faktum at muslimene står i like stor fare for å bli forfulgt som «vitnene»?

Det skinner liksom igjennom at Morken mener at muslimene er like utsatt som vitnene, men dette er neppe tilfelle i praksis. Myndighetene driver ingen organisert forfølgelse av hverken muslimer eller vitner. Det fins intet slikt system i galskapen, slik Morken kan forlede noen til å tro. Morken bruker her en retorikk som bare er selvbetjenende for ham selv. Han poserer «godhet». Ingen skal være i tvil om at hans gode hensikter er de enste gode hensikter som fins. Han er med andre ord med på vinnerlaget: Muslimene. Det kan skyldes irrasjonell frykt og et enormt aggregert behov for å fremstille en rent kontrafobisk strategi som mer edel eller pur, enn det andre kan oppvise.

Som det går frem av sitatet over, utgjør muslimene en mye større gruppe, og denne gruppen nyter i tillegg i tillegg en ekstrabeskyttelse. Like vel plasserer Morken vitnene i samme bås som muslimene. Han beskylder dermed indirekte Russland selv – som stat og system - for å drive islamkritikk og for å lide av islamofobi. Det mest interessante, eller vanvittige, alt etter som, er at Morken bruker den holdningen russerne nå angivelig legger for dagen som et moralsk fingerpek – og, ja, en trussel – mot islamkritikere i Norge. Det han sier høyt – om enn aldri så indirekte – er, at islamkritikere her i landet skal passe seg, ellers går Stefanusstiftelsen og Morken selv til rettsak, i en eller annen form, mot islamkritikere her, akkurat på samme måte som Morken selv og stiftelsen nå altså har gått frem via rettsvesenet der, for å stramme opp Russland, og hvor han nå tror at han kan vinne over disse på samme måte han nå har bevist at han kan vinne over Russland i triumf. (Morken har tidligere lagt for dagen at han tenker i de samme strategiske baner i møte med andre kulturer og steder, bl a i MØ, se

Man kan lure på om Morken er interessert i så islam i et større perspektiv, annet enn som en størrelse som trenger og krever hans spesielle omsorg og ytringsvern. Ett av mange perspektiv som Morken nok i sin naive tro på islam ikke vil ta i, kan f eks være følgende:
"Russia's Turning Muslim, Says Mufti" is the startling headline in the Times of London today. Ravil Gaynutdin, head of the Council of Muftis of Russia, announced that Russia's population of 144 million contains 23 million ethnic Muslims – and not, as the census indicates, 14.5 million, or, as the Orthodox Church estimates, nearer to 20 million».

Ovenstående ble skrevet allerede i 2008. Hvordan fakta på bakken er i dag, er det visst få som vil befatte seg med, men «tegnene» har altså vært der lenge, se her

Men er ikke dette å overdrive? Jo, hvis man ser Morkens artikkel isolert, og da helst som et enkelttilfelle, og ikke i sammenheng med hva Morken ellers legger for dagen.

Ser man på det meste av det Morken har bidratt med i vår sammenheng her, vil man forhåpentlig lett se hvor manisk og tilnærmet patetisk Morken går til verks og hvor hekta han er på å hytte mot islamkritikere og hylle islam-apologetene.

Det som grunnleggende ser ut til å motivere og inspirere Morken er, at grunnlidenskapen hans er ønsket om å kunne fremvise seg selv spesielt som spesielt emosjonelt korrekt. Han velger tilhørighet i diskursen på den motsatte siden av dem han føler seg veldig «truet» eller direkte krenket av, dvs kronisk av den ikke-muslimske eller u-muslimske siden, og den siden hvor islamkritikere flest jo befinner seg i dag.

Islamkritikk og islamkritikere oppfattes av Morken og hans ge liker som reelt farlige og for Morkens vedkommende gjelder det da om stadig å få bekreftelse på at så er tilfelle. Jo flere islamkritikere det blir, jo mer tror Morken at han har rett, ikke bare faktisk rett, men at han faktisk da får en stadig større legitimitet for å kritisere og undergrave islamkritikere. Han ser ikke at han dermed må arbeide stadig mer for å fremme islams interesser, overalt i verden. I dette arbeidet har han nå klart å «tilrane» seg Stefanusstiftelsens full støtte. Et stiftelsen klar over dette?
Det Morken gjør, er å gjøre seg stadig mer avhengig å bekrefte og få bekreftet, forstørre og vedlikeholde, dette forvrengte bilde, for i det hele tatt stadig mer å kunne hausse og forme sitt eget selvbilde, et selvbilde som så vidt det jeg kan se truer med å bli så høyt og stort og mektig i ham, at det kan utvikle seg til den rene hallusinasjon. For den som konstruerer motstander opp som stråmenn, kan aldri helt vite om det er dem selv de konstruere, eller om det er stråmannen. Slike konstruktører løper med andre ord en stor risiko for å bli hallusinerte, spesielt på seg selv. (Jeg kaller forresten slike for hypermagikere andre stedet, så her får det bli ok for denne gang).

«Så bare pass dere, islamskritikere! Er det ikke festlig»? sier Morken og tror han er utstyrt med et kongelig privilegium som gjør ham bedre og mer moralsk høyverdig enn de fleste andre, som ser spillet.

Hva kan være hensikten bak en slik skjevfordeling i fremstillingen fra Morkens side? En forklaring er at Morken er blitt besatt av islam og muslimer. Men ikke bare det: Han er kanskje mer besatt av islamkritikk og islamkrikere her i Norge enn han er av islam som religion, både her i Norge og resten av verden. Han er mer besatt av å beskytte islam enn av å sikre islamkritikernes ytringsfrihet, en gruppe mennesker han tydeligvis mener og tror virkelig lider av den fryktelig sykdommen som de i sin nærmest overnaturlig forfengelighet kaller «islomofobi».

Selvsagt vil de aller fleste være enig i at russerne i og med dommen, har fått seg en fortjent lærepenge: Man skal ikke angripe ytringsfriheten! Spesielt ikke når den er beskyttet i selveste Grunnloven. Men det er mer til det: Det viktigste for Morken ser ut til å være at han heiser flagg for islam og muslimene. Det er egentlig muslimene Morken primært er ute for å «frelse», ved å kassere inn litt mer sympati, litt om gangen, nesten umerkelig. Kan Morken lide av Oslo-syndromet? Kan han frykte islam så mye at han gjør alt for å styrke islams sak, slik at han senere kan bruke dette for å oppnå fordeler som andre ikke får, når muslimene en gang kommer til makten, i en antatt ikke altfor fjern fremtid? Han har jo gått i bresjen for muslimenes sak, han har handlet edelt på islams vegne. Var det forresten islams som ba Morken om støtte i den saken han engasjerte seg i? Neppe. Desto større sympati kan han jo bare forlange av muslimer senere, når den tid kommer. Noen bedre? Forklaringen er kanskje mye enklere: Morken må ha et noe tilnærmet patetisk behov for å vise hvor «god» han er og bevise og forsikre publikum om at han er på «de spesielt emosjonelt korrektes» side. Det er i dette krysningspunktet Morken finner sin lidenskapelige trøst og tro, i en nå urokkelig trosvisshet om egen etiske fortreffelighet. Han føler seg beskyttet og smiske for sine beskyttere, eller utpressere, om man vil. (Han lot seg presse av Horn, en «dødssynd» i forhold til pressens eget regelverk).

Morken har i flere artikler de seneste årene brukt svært mye energi på å beskytte muslimer mot slike såkalt – det han må anse for å være - islamofobe personer, se linker under, og han har ikke gått av veien for å bruke sjofle metoder for å få ram både på kritikken selv og på islamkritikere personlig.
Se denne for bedre oversikt. Og med tanke på fremtiden, sett ut fra hva de har kunnet tillate seg av urettferdig behandling og hvilke mentale mekanismer som driver slike folk: Morken og Horn revisited. Morken vet dessuten at han vil bli aktivt støttet av kollegaer i slike saker, kollegaer som gjensidig gjør seg til lakeier for hverandre og som tenker og føler likt som ha selv, og kollegarer som da drives av like stor frykt for ikke å havne på den gale siden som Morken selv, se om Gilje og Morken i selvbeskyttende tandem FOR islam her, og se her: Støtter en autoritær ideologi, ikke en annen like autoritær ideologi. Og se mer om Gilje i Dagen her og og her om gjensidig beskyttelsesbehov på bekostning av ytringsfriheten

Litt bakgrunnsstoff før jeg går videre: Den internasjonale menneskerettighetslovgivningens forbud mot hatefulle ytringer ble kjempet frem av de tidligere bl a kommunistene i tidlige Sovjet. De ville bruke forbudet til å begrense ytringsfriheten. Samtidig over tid foreslo Sovjetunionen hele tiden revisjoner i FN’s vedtak som ville forby intolerante ytringer.
Et britiske forslag gikk mot de sovjetiske ønskene. De sa: … «myndighetenes kal ha rett til å innføre nødvendige restriksjoner (...) strengt avgrenset til publikasjoner som oppfordrer til vold», og at «erklæringen ikke forplikter noen myndighet til å innføre begrensninger».
Intolerante ytringer i seg selv skulle med andre ord ikke ville være straffbare, og for det andre at myndighetene ikke var forpliktet til å forby slike ytringer.

De aller fleste muslimske stater, oppfatter ideen om universelle menneskerettigheter som en form for vestlig såkalt «myk imperialisme» som truer tradisjonelle kulturelle og religiøse verdier. I Kairo-erklæringen av 1990, (IOC), om menneskerettigheter i islam, står det at ytringsfriheten bare gjelder «en opptreden som ikke strider mot sharia».
I en debatt i FN i 1995 presiserte OIC at «retten til frihet i tanke, mening og ytring på ingen måte kan berettige blasfemi». I praksis: Ingen frihet uten at sharia tillater den. Dvs: Man er – guddommelig - forpliktet mot ytringsfrihet, forpliktet til å forby den.

Så tilbake til saken: Johannes Morken nevner ikke disse poengene i nevnte kronikk i Dagen. Derfor nevner han da heller ikke at dagens Russland ikke styres av sharia, dvs at Russland i dag ikke styres av guddommelige lover som forbyr eller begrenser ytringsfriheten. Russland styres som nevnt av positiv eller menneskeskapt lovgivning.
Det Morken så konsekvent og konsistent ber om og krever i sine kronikker er at det stadig treffes tiltak - ikke bare der, men også her i Vesten -, mot hatefulle ytringer. Det vil nok aldri demre for Morken at sovjetkommunismen krevde det samme, - og vi vet hvordan det gikk, skrekk og gru.

Forbud mot og straff for hatefulle ytringer ble kjempet frem av leninister og stalinister i det tidligere kommunistiske Sovjet. De ville bruke forbudet til å begrense ytringsfriheten. Jeg tror for min del at Morken ikke makter å se den tragiske ironi i alt dette og den ynkelig rolle han inntar, med den store ego-entusiasme han praler med, under påskudd av å handle edelt på andres vegne.
Som redaktør i Vårt Land var Morken en av de mest ivrige i strevet for å luke ut alle hatefulle ytringer på avisens debattforum. Dette gjorde ham imidlertid selv immun for å bli beskyldt for å kolportere hatefulle eller krenkende ytringer selv, se se grunndig belegg for denne påstanden her.

Det var strengt forbudt med såkalte personangrep på debattforumet, et forbud som i realiteten hindret debattanter i å få frem kritikk av «moderatiet», og da en kritikk av f eks Morken som med folkelig innsikt og ikke fullt sååå cerebral fremstilling og tenkemåte kanskje kunne fortelle ham noe om han selv som han ikke maktet å forestille seg og som derfor ikke akkurat på en prikk stemte overens med Morkens personlig uangripelige egen selvforståelse.
Moderatiet så med andre ord ingen mulighet for at personkarakteristikker eller karikaturer rent faktisk og i seg selv kan utgjøre reelle, relevante og til og med morsomme og i grunnen velmente og til og med reelt informative og derfor kreative argumenter, til tross for en mulig litt for spiss form. I stedet ble enhver kanskje litt for pågående «stempling» i altfor mange tilfeller ansett for å være absolutt forbudte karakter-drap. Med en slik linje som bakteppe, var det lett for moderatiet der å legge islamkritikere for hat ut fra ren frykt og slik forpurre enhver saklig og sårt tiltrengt islamkritikk, selv om slik kritikk jo av og til og til tider ganske ofte vitterlig kunne slippe til i små og pene doser. En utenforstående som nok bidro til å støpe islamkritikken i egne og for ham og hans ideologi i passende folder, var amanuensis Lars Gule, som mange vil kjenne som en mann med ekstreme synspunkter. Han kan i særlig grad ha skremt den tydelig meget svakere personlighet Johannes Morken til underkastelse.

Morken nevner ikke at de reglene Russland i dag praktiserer, og som han kritiserer, er «positive lover» som kan forandres – demokratisk - av mennesker, uten guddommelig innblanding, og uten at Gud forbyr det. (Jeg vil tro at Morken kaller Allah Gud).
Demokratisk avfattede lover kan derfor ikke være gudsbespottelse eller blasfemi, stikk motsatt av i islam, hvor f eks ærekrenkelser til og med mot et menneske, nemlig den nå for lengst avdøde og for evig opphøyde profeten Muhammed, kan drepes, i kraft av sharia, uten at noen menneske, og uten at noe demokrati og noen positiv lov kan gjøre noe med dette, hverken på den ene eller den andre måten. Sharia kan ikke oppheves, ja, den kan i prinsippet heller ikke kritiseres, under trussel om dødsstraff.

Disse sørgelige fakta synes ikke å ha mulighet for å gå opp for Morken. Det virker som om at han ikke makter å ta dem inn over seg. Han skyter heller på islamkritikere og nøler ikke med å vise eller skilte med dette. Morken er fobisk overfor kritikk av islam, på grensen til aktivt å ville støtte sharia, både på permanent basis, og på verdensbasis, nær sagt koste hva det koste vil; i hvert fall røper strategien og mønsteret hans – se vedlagte linker – at han reelt foretrekker å beskytte sharia og islam, mye heller enn kritisere de samme, noe vedlagte linker kan bevitne, når man ser mønsteret i Morkens nokså hjelpeløse og naive oppførsel på dette området.
Morken er et psykologisk fenomen og et studium som sådant verdig, (vel, egentlig ikke; han er som skribent så til de grader middelmådig, at et studium ut fra dette knapt er verdig en enste omtale).

Som tidligere redaktør på Vårt Lands Verdidebatt, sørget han til og med å få utestengt en debattant på livstid for å ha kritisert en kronikk av Ap’s Hadja Tajik. Morken hadde selvsagt sin fulle rett til å gjøre dette, i og med at avisen Dagen jo har all rett til å avvise ethvert innlegg, og dermed enhver debattant som i situasjonen ikke har en direkte tilsvarsrett. Morken, derimot, så imidlertid glatt og fryktløs bort fra denne retten, i og med utestengelsen. Det sier mye om Morkens tilsynelatende toleranse og standpunkt – tilsynelatende - for ytringsfriheten og antidiskrimineringslovgivningen. Det sier mye om Morken både som skribent og person. Jeg vil våge å påstå: Her lukter det svidd av intoleranse og totalitære tendenser, pluss manglende dømmekraft i slike viktige og prinsipielle saker. Nå ser det ut for at Morken er i ferd med å undergrave Stefanusstiftelsens ideelle og kristne målsettinger.

Jeg minner om at OICs definisjon er lagt til grunn for blasfemilover i land som Egypt, Pakistan og Indonesia, hvor tusener er blitt anklaget nettopp for blasfemi. Organisasjonen forsøker å gjøre sharialoven til internasjonal lov. Den forutsetter at «islam ofte og feilaktig blir assosiert med menneskerettighetsbrudd og terrorisme».

For å avslutte: Morken lar seg villig villede, ser det ut for. Derfor setter han publikum i villrede. Han tror dessuten at naivisme overfor islam proper er den eneste vei å gå som misjonsform overfor islam og muslimer. Det lover i det hele tatt og i det hele ikke bra.

Dagen overtas av islam-apologeter? SC, Morken om fiendebilder, Æresdrap skyldes maskulinitet.


Hallgeir Oppraak