Av Hallgeir Oppraak.
Johannes Morkens skriver på
Verdidebatt: «Fiendebilete er dessutan elendig misjonsstrategi for
menneske som ikkje treng argument, men som lengtar etter nye
fellesskap». Morkens
innlegg på Verdidebatt
Hvilket fiendebilde er det snakk om? Jo
det bildet mange konvertitter til kristendom har av islam. Det virker
som om Morken er mer redd for fiendebilder som er skapt av
konvertitter for islam enn for islam – her IS – per se.
Til de innledende spørsmålene: I og
for seg relevante spørsmål, ikke sant? Men kanskje ikke nok
relevante? Ifølge tidligere redaktør på Vårt Lands
Verdidebatt, Johannes Morken, vil spørsmålet antakelig ikke være
relevante i det hele tatt, når det gjelder ham personlig. Han vil
antakelig bli rystet over at slike spørsmål overhodet kan stilles.
(Han vil selvsagt gå til motangrep og beskylde for sitatfusk, slik
han allerede har gjort i en kommentar her på bloggen, men det er en
annen skål).
Like vel: En som mener – paradoksalt
nok - at det virkelig er relevant å stille et slikt spørsmål, er
nettopp Johannes Morken, som nå jobber som en slags maskot eller
from gallionsfigur i Stefanusstifelsen, se bl a her,
også om Dagen, Morken
står opp mot Djevelskapen, Den
selvforherligende Morken , Islamk
terror er blasfemi, bidrar
Morken til å ødelegge Dagen?, Morten
Horn og Morken som hypermagikere,
Fordømmer
drap men ikke betingelsene for drap, Vårt
Land - et katastrofeområde, Verdidebatt
og Charlie Hebdo, Vi legger inn en artikkel i sin helhet – by
courtecy – om Johannes Morkens SELVFORHERLIGElSE, se under. Se
også: Gilje
og Morken - samme ull? , Overtas
Dagen av kristne islamapologeter?
Morken foreller – stolt over egen
innsats, vil vi tro - at det er «hundrevis av muslimar som
konverterer» i Midtøsten, og da særlig i de terrorrammede
områdene. Han forteller at disse har fått nok på grunn av
bestialsk IS-terror. Han lurer på hva kirkene skal gjøre når disse
forfulgte og plagede mennesker har fått nok, og som derfor i sin nød
vender seg til kristen tro. Og kristen nestekjærlighet i praksis.
Morken ser nød og lidelse og vil at
spesielt vi kristne gjør noe med det. For det skal han cred.
Det er helt legitimt å flykte fra terror inn i frihavner av
hjelpsomhet, sikkerhet og kjærlighet. Spesielt kristen kjærlighet.
Der den fins, i disse områdene.
Men Morken nevner aldri noe om at
kristne i MØ flykter fra IS inn i muslimskontrollerte områder som
ikke er kommet inn under IS jurisdiksjon. (Denne side av saken er
ikke Morkens anliggende her. Han mener kanskje at det er umulig for
kristne og søke trygge og kjærlige havner i vanlige muslimske
områder, i nærheten av områder som ikke er IS-kontrollert, for
ikke å si IS-terroriserte?.
Men la gå: Det fins eksempler
på at et større antall muslimer flykter fra et muslimsk område til
et annet muslimsk område. Der finner de faktisk beskyttelse, husrom
og mat. Og nok også kjærlighet, selv om eksemplene er mange på at
de blir lagt for hat i de områdene de flykter til. Eksempler:
Libanon og Tyrkia.
Et spørsmål kan være betimelig: Kan
Morken finne eksempler på at kristne gis frihavner noe sted i
verden, der kristne må flykte fra nød og forfølgelse inn til
«kjærligheten» i ikke-terroriserte muslimske områder?
Morken går overflatisk til verks.
Han har funnet årsaken: Det er IS sin skyld: Bestialsk terror. Men
han unnlater å stille det pregnante spørsmålet: Hvorfor driver IS
terror? Og hva driver dem aktivt til terror? På hvilke grunnlag
begås terroren og bestialiteten?
Noe svar på dette gir ikke Morken, det
er ikke hans oppgave. Det kan virke som om han ikke engang er i stand
til å stille slike spørsmål. Han mener på den annen side at de
som flykter fra islam og vender seg mot islam ikke trenger
argumenter, (akkurat som han selv?)
De forfulgte og sterkt traumatiserte
forutsettes helt legitimt å forventer og kreve kjærlighet, og det
kan kristne som Morken gi disse fortvilte menneskene ved ikke å
stille spørsmål. Han mener at de ikke trenger «argumenter».
Skjønt, det er visst bare flyktningene
som ikke tenger argumenter. Slik Morken vinkler hele saken, får man
det inntrykk at det er folk i Norge som egentlig ikke trenger
argumenter. Det skal med andre ord ikke stilles spørsmål. (Å ha
argumenter og bruke dem, kan oppfattes som islamofobi, nærmest som
en sykdom sett, må vite).
Det kan virke som om Morken ikke bare
er redd for å argumentere for sin nye, synkretistiske gud, viser det
seg, men også for muligheten for at andre med en helt annen Gud skal
begynne å argumentere mot den nye overguden, (se mer
nedenfor). Morken synes ikke interessert i å gi nyomvendte innsikt
nok til å argumentere for rasjonaliteten i sin nyvunne tro. Konkret
betyr dette at det er islam og til og med islamistene som teologisk
får sette premissene og at det da er islam som gis mulighet for å
fremme sine argumenter på bekostning av en argumentering som hviler
på de premisser den judeo-kristne arven bygger på.
Men det er mulig at Morken tenker mer
«down to earth» og at han har innsett at kjærligheten kommer foran
argumentene og at det er kjærligheten konkretisert i denne
situasjonen som faktisk gir resultater og frembringer konvertitter.
Hva angår «argumenter», må Morken
mene svar på spørsmål om kristen teologi, og da
spesielt spørsmål som kunne kaste lys over hvilken enorm teologisk
avgrunn det fins mellom islam og kristentro, mellom den islamske
Jesus og den kristne Jesu og mellom den kristne Gud og den islamske
Allah. Det virker som om Morken ikke vil se denne enorme og helt
prinsipielle vesensforskjellen. (Venstresiden «all over» er meget
redd for å snakke om vesensforskjeller, ja, å snakke om en
religions vesen er praktisk talt anatema, spesielt rundt omkring i
skolemiljøene).
Morken må forutsette eller implisitt
mene at muslimer som har forlatt islam ikke er interessert, eller at
de, som til og med har konvertert til kristentroen, ikke har noe
behov for å lære nettopp om hva det er som skiller islam fra
kristendommen på det dypt personlige, teologiske og fundamentalt
eksistensielle planet. Med en slik holdning fratar da Morken disse
konvertittene en mulighet for å begrunne sin apostasi annet ved å
måtte vise til hvilken nestekjærlighet de kristne viser i praksis
der og da. De må da bare ta Morken på ordet og tro og fortsette å
tro at argumenter ikke er nødvendige, at systematisk teologi
egentlig ikke er nødvendig. Morken synes blind for det faktum at
mennesket ikke lever av brød alene og at disse nyomvendte muslimene
faktisk har dype behov for nettopp å kunne forsvare sin tro, ikke
bare på grunnlag av følelser, takknemlighet og takknemlighetsgjeld,
men også på grunnlag av rent rasjonelle, fornuftsmessige
argumenter, kall det gjerne «metafysisk eller transcendental
argumentasjon».
Kan det være at Morken går ut fra at
de nyomvendte muslimene faktisk er så svake eller svekkede at de
rett og slett ikke vil ha godt av at det argumenteres i det
hele tatt, eller kanskje fordi de rett og slett antas ikke å ha de
evner eller den mentale utrustning som skal til for i det hele tatt å
lytte på argumenter og forsøk på å gi et systematisk og
intellektuelt bilde av hva den kristne tro i litt dybde går ut på?
Eller kan det være slik at «dei
nyomvende muslimane» rett frem ikke er interessert i
argumenter, at de nøyer seg med sin «opplevelse» av ha fått
en ny tro, og at deres «erfaringer» og emosjoner da er dem godt
nok?
Morken kan imidlertid fantasere om at
dette fraværet av teologisk skolering og det tomrom han derved
sannsynlig vis bidrar til å skape, kan bøtes på senere hen, når
situasjonen så å si har roet seg og truslene ikke lenger fins. Det
gjelder med andre ord å gi muslimene eller de konverterte muslimene
tid, så skal det gå seg til. (Og dette har vi hørt før).
Men hvor langt tid skal det gå?
Morken synes ikke å ville gi konvertittene et teoretisk og teologisk
grunnlag for å kunne forsvare sin nye tro. Morken vil at det skal
være nok for disse muslimene å se og oppleve hvor «kjærlig»
Morken er, sammen med de kristne hjelperne han har i de angjeldende
områdene. Denne kjærligheten skal så bevise kristendommens
overlegenhet.
Sa jeg overlegenhet? Ja, jeg sa
det, men kan Morken mene at kristendommen er overlegen, bare
ved å se på og få bevist for seg selv at Morken og hans kamerater
objektivt og målbart sett handler mer tolerant, raust og kjærlig
enn IS soldatene?
Morken vet hva muslimene flykter fra,
men han vet kanskje også at muslimene ikke vet hva de flykter til,
annet enn som den «gjerningskristendom» de der og da blir møtt
med, gjerninger som da springer ut av en for disse muslimene vag og
kanskje til og med mindreverdig og derfor foraktelig teologi, en
teologi de fleste muslimer er opplært til å tro er vantro og
hedenskap. Og: En tro muslimer faktisk er forpliktet til å bekjempe,
ut fra Allah og profetens klare vilje en gang for alle og overalt.
Noen av de nyomvendte muslimene kan,
via Morken og hans like, faktisk over tid komme i skade for å lære
seg å hate de kristne mer enn de noen gang før har gjort. De får
da også høre at Morken vet bedre enn disse muslimene, nemlig at
Allah og den kristne Gud er identiske. Men var det derfor de
konverterte? (Jeg må her bare referere til en «klassiker»: The
god who failed. Om det hat som kan utvikle seg når gud svikter …
).
Men hvordan kan disse nyomvendte ha
muligheten for forstå at Morken har rett, når de jo er blitt
forfulgte, terroriserte og drept i Allah’s navn og da av en gud som
har fortalt dem fra de var barn at Allah nettopp ikke er identisk med
den kristne Gud, men at Allah snarere er en negasjon eller antitesen
av «gud»? Tror virkelig Morken at folk i en slik vanvittig
kattepine og med scimtaren bokstavelig svevende over hodet,
vil nøye seg med ikke å bi gitt argumenter eller teologisk
begrunnelse for sin nye tro, sin nye Gud, den Gud som er kjærlighet?
Morken fortrenger etter min mening - i
selvforherligelsens fortryllende «rus»- den mulighet at han
faktisk promoterer en kristendomsforståelse som kan mistenkes for å
påberope seg en slags enerett til rett forståelse av hva og hvem –
til og med - Allah er, og hvilken islam det er som har
rett og hvilken islam som derfor er den rene og «egentlige» og
derfor sanne islam. Han vil vise dem hva som er rett
gudsbilde, rett tro, nemlig den han finner i den boken han referer
til, en bok som ikke er Bibelen, som man kanskje kunne forvente,
nei, men og en bok han gjør til sin programerklæring like mye som
sin troserklæring, i og med at han underskriver på bokens teser ved
å linke til den. (Se mine utdrag tatt fra denne boken og denne
gudsbekjennelse under)
Ser ikke oslosyndromet
For noen år siden kom et en melding
fra NTB, hvor «oslosyndromet» nevnes. Før denne meldingen
eventuelt leses, må det sterkt understrekt at Morken ikke gå god
for terror, ikke i det hele tatt, snarere tvert imot, men «syndromet»
her kan kaste lys over noe av det som skjer i MØ og hvorfor det
skjer der, og hvorfor noen av oss her, utenfor MØ,
reagerer slik de gjøre og hvorfor og hvordan de forklarer seg:
«AUF støtter terrorisme, mener den
israelske kommentatoren Barry Rubin. Ifølge ham er mange europeere
villige til å godta terrorangrep mot israelere.
Det er «ironisk» at ungdommene på
Utøya ble angrepet av en høyreekstremist, skriver Barry Rubin i
avisa Jerusalem Post. «Ungdomsleiren han angrep, innlot seg på det
som i bunn og grunn (selv om deltakerne uten tvil ikke ser slik på
det) var et terroristvennlig program», hevder han.
Den israelske forskeren og
kommentatoren begrunner sitt syn med at AUF er mot Israels blokade
mot Hamas på Gazastripen, og med at organisasjonen krever
umiddelbart anerkjennelse av en palestinsk stat.
«De rettferdiggjør styrker som har
begått terrorisme mot israelere og drept tusener av mennesker som
dem selv», skriver Rubin, som samtidig understreker at han ikke
mener å rettferdiggjøre massakren på Utøya.
Ifølge Rubin ble AUF-erne et offer for
det han kaller Oslo-syndromet: å først støtte terrorisme, for
deretter å bli rammet av det. Dette er ifølge Rubin det motsatte av
Stockholm-syndromet, hvor man først blir offer for terrorisme, for
deretter å begynne å sympatisere med terroristene.
Mange europeere er villige til å godta
terrorisme mot israelere og til og med amerikanere, hevder Rubin,
«men veldig få vil applaudere terror mot medeuropeere».
Kommentar: Nå støtter Morken
ikke terroristene hverken først eller sist, i hvert fall ikke på
det praktiske planet. Morkens våpen er og forblir kjærlighet. Men
da uten forkjærlighet for «systematisk teologi».
Morken mener faktisk at det er best
først å fortelle muslimene at det ikke finnes noen vesensforskjell
mellom islams gud og den kristne Gud. Han viser som nevnt til en bok
han slutter seg til, og hvor vi finner følgende:
«I choose to abandon the question
as it is often asked, “Do Christians and Muslims worship the same
God?” or “Is the God of Islam the Father of Jesus Christ?” …
But do any two people in fact
worship the “same” God? …
James affirms (2:19): “You believe
that there is one God. Good! Even the demons believe that—and
shudder …
… every reference to Allah in
Islam’s founding text is a reference to the God of the
Judeo-Christian tradition. The Qur’anic message in its entirety
affirms this relentlessly …
Every contemporary attempt at
questioning this common platform, I would consider
counter-productive, and frankly as a modern aberration unknown to
most Christians, Muslims, and Jews through history …
Because most Christians know that
Muslims do not believe in the deity of Christ, and many are aware
that Islam has rejected the crucifixion of Jesus, they often assume
that Muslims therefore reject Jesus altogether …
I argue that, far from being
motivated by a desire to demean Jesus in its rejection of his
divinity and possibly his crucifixion, the Qur’an’s desire is to
vindicate him from the perceived excesses ascribed to him in the
Christian tradition …
As a matter of fact, Muslims often
affirm that they love Jesus more than Christians, because they cannot
accept the possibility that he had been abandoned by God and given up
to such a violent death …
Muslims love Jesus and this
affirmation is a wonderful bridge and starting point in any
conversation we have with Muslims about Jesus’ function as savior …
In addition to the fact that Muslims
up until the eleventh century did not consider the Bible to be
corrupted, …
Certainly, affirming simplistically
that the Qur’an teaches that the Bible was corrupted is a myth
among both Muslims and Christians that must be debunked.
unreliable ḥadīth, traditions
ascribed to Muhammad which, as a result of twentieth-century western
critical scholarship, can no longer be considered as historically
reliable.
Morkens «alter ego»? :
Though the criminal acts of groups
like ISIS or Al-Qaeda are most horrifying to all of us, there are
some in Christian circles who are almost thankful that, through these
groups, Islam has finally revealed its “true face.” Knowing the
“true” nature of your enemy is better than harboring mere
suspicions, they would argue. Many feel that they have finally been
vindicated in their suspicions that they had always held regarding
Islam’s true nature.
In effect, Christians who argue that
the only authentic Islam is violent Islam are supporting the violent
ideology of Muslim extremists.
The role of the religious text in
shaping discourse and behavior is always subject to limited and
temporal interpretation.
Kommentar: Dette er altså den
store fattige trøst Morken vil vi skal sette vår lit og vår tillit
til og ønske oss alt godt av:
I would conclude that no religion
can be said to be absolutely violent or absolutely peaceful.
Kommentar: Når sosialister
kritiserer kristendom og kristentro, pleier det å dreie seg om den
manglende gjerningsreligion de mener de ser, når kristne ikke
følger opp de sosialistiske imperativ.
Mangel på gjerning beviser at
kristendommen er sosialismen langt underlegen og det motsatte av
overlegen, mener de. Sosialistene ser på seg selv som «de som
gjør noe» mens de kristne nærmest av prinsipp unnlater å gjøre.
Sosialister og kristne settes dermed opp som hverandres motsetninger
og gjør dem til konkurrenter om hvem av dem som har mest
kjærlighet. (Overlegenhet?)
Det spørsmål som aldri blir
tilstrekkelig belyst er følgende: Hvem vet hvilken metode
kjærligheten best forvaltes på? Dette spørsmålet besvares nesten
konsekvent med å mobilisere emosjoner. Konkurransen går da på hvem
som kan fremlegge og bevise de riktige emosjonene, og
det riktige kvantum av emosjoner, ikke først om hvilke
metode som er mest rasjonell og best egnet og som gir best –
«verdslige» - resultater, (hvordan man nå enn beregner eller
anslår dette).
Morken ser ut til å stå i et utenfra
sett ulidelig dilemma, noe som kanskje avføder indre svært
energikrevende mentale spenninger. Han presenter et tvetydig og
ambivalent budskap. Han mener at flyktningene bør spares for
«argumenter», men leverer på samme tid det som nettopp er – hans
egene - argumenter.
Og hva er så Morkens argument?
Jo, intet ringere enn sin trosbekjennelse, en trosbekjennelse han som
misjonær må gjøre til selve grunnlaget for hans forkynnelse. Hvis
ikke, er han inkonsistent og svak og ikke helt lett å «stole på».
Han forkynnelse blir utydelig, vag og forvirrende. Så hvordan kan
dette hjelpe de flyktningene som nettopp er blitt kristne?
(Argumenter skal de i hvert fall ikke få).
Med et slikt utgangspunkt gis etter min
mening kristen-kjærligheten ikke særlig godt jordsmonn eller
gode vekstvilkår. Snarere tvert imot.
Hensikten for Morken med å presentere
sin nye eller supplerede trosbekjennelse, kan vanskelig forstås
annet enn som et dårlig skjult forsøk på gi kristne kronisk dårlig
samvittighet. (Ortodox og tradisjonell lære er for ham ikke nok).
Han må da forutsetningsvis mene at heller ikke her i landet
trenger kristne argumenter, med minde de får tilleggsargumenter av
Morken). Og har de dårlig samvittighet, har de også en ukjærlig
Gud, synes Morken å mene. Eller? De bør derfor søke hen til Morken
og han gudsbilde. Bare da kan sann kjærlighet innhente dem. (Synes
altså Morken å mene og mange med ham, men for få, vil vi tro,
etter Morkens mening).
Hensikten med Morkens alternative
trosbekjennelsen må være å omvende kristne her i landet. Under
ligger det tanker om at de selv – Morken med ge liker –
virkelig er mer «rent-troende» enn kristne flest er her i landet, i
vårt trygge Norge.
Mange kristne faller i Morkens
felle. De underlegger seg da ikke bare sosialisme, men også mye
lettere islam enn andre kristne som ikke lar seg dupere. Sosialistene
forfører kristne inn i den illusjon at det som teller, det er å
gjøre gode gjerninger, (på sosialistenes premisser). De
fortrylles inn i en farlig illusjon, en illusjon de til og med gjør
preskriptiv.
Det er ekstremt, men folk vil ikke se
det. Sosialismen er fanatisk innlullet i den forestilling at
sosialismen er den ene og eneste mulighet som gir mennesker redskaper
og mulighet for faktisk å utøve kjærlighet overhodet, - ikke
kristendommen). Det kan virke som om Morken selektivt bruker
Bibelsitater for å omvende folk til sosialismen mer enn til
kristendommen og at det sosialismen som bør gis høyeste autoritet,
ikke den kristne Gud, - akkurat som i islam, hvor Allah settes til
overdommer).
Morken driver empati-politikk
der nede, herfra, altså, og på avstand. Han skjønner
ikke at dette i realiteten kan bidra til å fremme en sterk og reell
opplevelse av å bli utatt for følelsesmessig utpressing, med
påfølgende avhengighetssyndrom, noe åpne sinn og svakt teologiske
funderte hjerter ofte faller for fristelsen til.
Morken skjønner kanskje ikke at en
slik empati-politikk-uten- argumenter i
virkeligheten er en gjernings-tro som flyktningene i aller største
grad har de aller beste grunner nettopp til å frykte og flykte fra,
(idet islam jo er gjerningsreligionen par
excellence). Det hjelper dem neppe på lenger sikt, når det går
opp for dem at den kristen gjerningskjærligheten på sikt ikke er så
sterk som de trodde og som også senere skulle tilsvare det
førsteinntrykket de fikk i begynnelsen, da de ble mottatt med åpne
armer av folk som riktig nok ikke vil gi dem argumenter, dvs trygg
tro bygget på trygge metafysiske forutsetninger i kombinasjon med
Skriftes klare og rene tale.
Morken lokker flyktningene til å
tro at IS har feiltolker islam. Han vet kanskje ikke at lærde
ved al-Azhar universitetet i Kairo med stor styrke og med stor tyngde
bak seg hevder at IS ikke er u-islamsk, snarere tvert imot.
Morken gir de flyktningene han så
gjerne vil hjelpe, med sine kjærlighetsgjerninger, inntrykk av det
er Morken og hans hjelpere som vet hva islam er og hvem Allah er. Men
de er altså tilbakeholdne med å undervise disse flytningene
om hva kristendom er for noe og hva kristen tro går ut på, bortsett
fra - og i tillegg til - de rene «gjerninger» og den hjelp de er
blitt presentert for, i et slags åndelig vakuum, et vakuum som
fylles av en høyst privat trosbekjennelse som Morken selv mener gir
ham selv argumenter han kanskje ikke engang unner de nyomvendte selv.
Morken nekter altså de som har fått
nok robuste teologiske grunnlag, og dermed argumenter, som de
selv bedre kunne bruke for å legitimere sin nye tro og for hvordan
de skal forholde seg adekvat til islam. Dermed gjør han
flyktningene og konvertitten mer avhengig av ham selv og hans
personlighet og egne private fromhetsforestillinger om seg selv enn
kanskje godt er, og da også tilnærmet uavhengig av tradisjonell og
ortodoks den kristentro som sådan.
Morken lar de nyomvendte leve med sine
fra før tilegnede gudskonsepter, - nå vil Morken justere disse
konseptene i kraft av empati, emosjoner, «gjerninger» og utvist
«varme». Jeg tror mange av de nyomvendte vil stusse over dette og
undre seg over at denne tilnærmingen overhodet er mulig å utføre,
uansett på hvilket grunnlag. Jeg tror de vet inderlig vel hvem
Allah og profeten er. Nå får de så får høre at den kristne Gud
er identisk med Allah, må det kaldt gjennom ryggen på noen og
enhver. Det må gi mange nyomvendte følelsen av å ha flyktet fra
asken til ilden.
Morken kan imidlertid ikke beskyldes
for å drive snik-kristianifisering i MØ. Han driver
regelrett i stedet direkte og krystallklar islamifisering av
kristendommen, helt åpent. Og han bedriver ikke denne
virksomheten bare «der nede», nei, han bedriver den til og med
«her». Han kan med god grunn i hvert fall metaforisk tiltales
eller anklages for å ville islamisere til og med selve Kirken.
Det er en ny gud Morken presenterer
og misjonerer for, i Kristi navn, - en overgud han tror man kan binde
seg til for evigheten, en gud som allerede er klekket ut av Morken og
en gud som da har bundet seg til å innfri alle våre egenproduserte
gudsbilder, til vårt gudssyn eller vår egen gudsoppfatning,
produsert for «fredens skyld» og i kraft av en ny menneskeskapt, og
tiltenkt og konstruert allmenn konsensus, «frigjort» fra hva
Skriften forteller om hvilken Gud den kristne Gud er alene, og
hvilken unik Gud som Kristus er, en Kristus de islamske skriftene
bare kan se langt etter å få den nåde det er å tro på ham av.
Men selvsagt: Morken har helt rett i
at det er fullstendig forfeilet så å si «tre kristne dogmer» ned
over hodene på folk, hvem nå disse enn er, hinduer, buddhister
eller muslimer osv. Gjør man seg i utgangspunktet til nedlatende og
brautende besservitere, forfeiler man gjerne
ganske snart den aller beste hensikt og så blir alt man gjør
kontraproduktivt.
Og selvsagt bør de nyomvendte og
allerede nok traumatiserte beskyttes mot et altfor stort press på å
sette seg inn i komplisert kristen dogmatikk før deres nyvunne tror
får modnet litt og helt til spørsmålene nær sagt melder seg
naturlig av seg selv. Men det Morken i praksis gjør, er å servere
de nyomvendte en gudsoppfatning som ikke logisk, dogmatisk og
tradisjonelt kan sies å være riktig. Det i seg selv kan i sin tur
vise seg å gjøre de nyomvendte en «bjørnetjeneste», for å si
det mildt.
Morken har selvsagt også rett i at det
er viktig at kristen misjon og forkynnelse ikke bidrar til å gjøre
situasjonen vanskeligere for flyktningene og de nyomvendte og mange
andre større grupper i MØ.
Det kan hevdes at hvis man legger
vekten på forskjellene mer enn likheten mellom religionene, så vil
dette bare kunne anspore alle som fra før hater kristendommen til å
blir enda mer hatske og enda mer villig til å ty til bruk av mer
ekstremt brutal terror. En forvirret gud forkynt av forvirrede
misjonærer kan skape raseri, angst og aggresjon. Også for slike
tilfeller vil «hjelpen» forfeile sin hensikt. For muslimer som
skarpt skiller Allah fra alt som har med den kristne Gud å gjøre,
vil imidlertid forsøk på identifikasjon mellom Allah og Gud på
samme måte bli møtt bare med enda større vold enn det man først
ville tro var mulig. En tilnærmet identifikasjon, slik Moren
tydeligvis går inn for, vil da ytterligere legge tyngre byrder på
skuldrene til de som allerede fra før har tunge nok byrder å bære.
Dette kan i sin tur da med stor styrke slå om fra kristentro til
kristenhat på en skala man ikke kan forestille seg.
Vi legger i det følgende ut noe vi
har skrevet før:
Men
først vil vi i all korthet bare beskrive det som bare kan beskrives
som noe underlig og bissart, og noe som i seg selv illustrerer hvor
usikre og forvirrede noen kan komme til å reagere på i og for seg
på uttalelser eller uttrykk i vår tids påståtte «islamofobe tid»
og hvordan disse som reagerer på sin moralske selvoppnevnte
pidestall kommer i skade for å legge for dagen av rent hat og
irrasjonell angst, - og den feigheten og den ondskapen som følger
med i all denne «fromme forvirring», en forvirring som i seg selv
jo gjør mennesket lite, idet man innbiller seg at man kan fungere
godt i eget hovmod og herlig med dens innebygde forakt, - og
egentlige selvforakt.
Kort fortalt:
En aktør på Verdidebatt reagerer med blindt hat overfor en
islamkritiker som legger ut en kommentar til en kronikk skrevet av en
muslim. Kommentaren kan ikke på noen måte kalles islamofobt,
rasistiske eller krenkende. (Den er blitt vurderte av psykolog, en
professor i filosofi, en jurist og en konsulent fra NTH).
Redaktøren
ser ikke at aktøren her serverer en ren hatmelding, at den formelig
lyser av hat (og at denne aktøren faktisk lyver, noe heller ikke
redaktøren vil høre på).
Det helt
fantastiske, og helt irrasjonelle, og som altså viser hvilket press
noen kan gi etter for i «de godes tjeneste, er følgende: I stedet
for å ta avstand fra hat-reaksjonen, legger redaktøren
kommentatoren for hat og utestenger ham fra Verdidebatt for all
fremtid, selv om han opprinnelig vurderte kommentaren til muslimens
kronikk som liggende «innafor». (Den var altså ikke uttrykk for
hat eller krenkelse). Når redaktøren så like vel altså gir etter
for hatefull tale – fra aktøren som reagerte på kommentaren -
samtidig som han gir etter for press fra den som så kommer med det
virkelige hatet, så viser det seg at det kan stilles spørsmålstegn
ved redaktørens kompetanse og dømmekraft.
Redaktøren det her siktes til er
Johannes Morken … Aktøren her er forskeren, legen og ateisten
eller humanetikeren Morten Horn, en kjent spaltist i Vårt Land og på
Verdidebatt:
Hallgeir Oppraak