NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 11. juli 2021

”Et sannhetens øyeblikk”

Av Olav Hermod Kydland

Den 11.12.2009 ble det palestinske Kairosdokumentet ”A Moment of Truth” lansert, i norsk oversettelse kalt ”Et sannhetens øyeblikk”. ”Kairos” er et gresk ord som betegner et øyeblikk da noe spesielt skjer eller kan komme til å skje. 

Dokumentet er skrevet av en gruppe teologer, ledere og engasjerte menighetslemmer fra de fleste kirkene i Midtøsten. Målet er å formidle til verdenssamfunnet hvordan livet er under ”okkupasjonen” av landet og fortelle at det fortsatt er håp om å oppnå en rettferdig fred i Midtøsten. 

Det mest karakteristiske ved dokumentet er mangel på saklighet og balanse. Israel og ”Israels okkupasjon” av landet er skyld i all urettferdighet, vold og brudd på menneskerettigheter for det palestinske folk (palestinaaraberne). Men verken Hamas eller PLO blir kritisert. 

Dokumentet et en blanding av teologi, politikk og juss. Vi finner en tydelig kontekstuell (situasjons betinget) teologi hvor de kulturelle, politiske, sosiale og økonomiske forhold i Midtøsten, her og nå, står i fokus. Dette er utpreget frigjøringsteologi. Det er en teologisk retning hvor det legges vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse. (Det teologiske utgangspunkt er Mat 25,34-41). Denne teologi er kjent fra Sør- Amerika i 1960 -70 årene og utetter, men også fra Sør-Afrika under apartheidstyret. 

Dokumentet er dessuten gjennomsyret av erstatningsteologien. Den lærer at løftene til Israel er åndeliggjort og overført til Kirken som med andre ord er det nye gudsfolket. Dermed har ikke Israels folk og land noen spesiell betydning lenger. Israel okkuperer dermed palestinernes land. ”Den israelske okkupasjon er synd mot Gud og mennesker” slår dokumentet fast uten å definere begrepet. Er for eksempel Erez Israel og Jerusalem også okkupert land? 

Israel og Israels ”okkupasjon” av palestinernes land er hovedgrunnen til palestina-arabernes tragiske levekår på alle områder, hevdes det. (Ordet ”okkupasjon” brukes ca. 30 ganger). Den såkalte muren (gjerdet) mellom Israel og ”de okkuperte” områdene gjør livet vanskelig for palestina-arabernes daglige liv. Men ikke noe sies om hvorfor dette gjerdet (muren) er blitt bygget.

Israel har ikke okkupert vestbredden (Samaria og Judea), men befridd området i en forsvarskrig mot Jordan, som hadde okkupert området ulovlig i 1949, men som de oppga etter nederlaget i Seksdagerskrigen i 1967. Israel pluss Samaria, Judea, Gaza og Øst- Jerusalem tilsvarer om lag det gamle Ka’anan som Gud lovet Abraham og hans etterkommere i sin tid. 

Kairos-dolumentet bestrider jødenes historiske rett til Israel. I punktet 2.2.2 står det følgende i norsk oversettelse: 

”Vår Herre Jesus Kristus kom og forkynte at Guds rike var nær. Han skapte en revolusjon i livet og troen for hele menneskeheten. Han kom med en ny lære (Mark 1,27), som kastet nytt lys over Det gamle testamente, over saker som har å gjøre med vår kristne tro og våre dagligliv, om tema som angår løftene, utvelgelsen, Guds folk og landet. Vi tror at Guds ord er et levende ord, som kaster et spesielt lys over hver enkelt periode av historien, og viser de kristne troende hva Gud sier til oss her og nå. Av denne grunn er det uakseptabelt å gjøre Guds ord til bokstaver hugget i stein som forvrenger Guds kjærlighet og hans guddommelige omsorg for livene til både folkegrupper og enkeltmennesker. Det er akkurat det som er feilen ved en fundamentalistisk bibeltolkning som fører til død og ødeleggelse, når Guds ord blir forsteinet og gitt videre fra generasjon til generasjon som døde bokstaver. Disse døde bokstavene brukes som våpen i historien her og nå, for å frata oss rettighetene til vårt eget land”.

Vi merker med en gang at dokumentet legger vekt på at det kom noe helt nytt ved Jesus Kristus. Man bruker et politisk begrep som ”revolusjon” for å forklare dette. At det hevdes at Jesus kom med ”en ny lære”, er forståelig ut fra deres standpunkt. Men for Jesus og hans apostler var GT deres Bibel. Han sier jo selv at han ikke var kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem. (Mat 5,17). Videre sier han (Mat 5,18): ”For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den eneste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen”. 

Jesus kom ikke med noen ”ny lære”, men han var den profet som Herren ved Moses hadde lovet å oppreise. Herren sier: ”Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham” (5 M 18,18). Jesu lære var en videre åpenbaring av Herrens åpenbaring i GT. 

Det hevdes at de tror at Guds ord er levende, som kaster et spesielt lys over hver enkelt periode av historien og viser de kristne hva Gud sier her og nå. Det er sant at Guds ord er levende. Men Gud åpenbarer ikke noe mer enn det han har sagt i Den hellige skrift (se 5 M 4,2; Åp 22,18-19). De kanoniske skriftene (Bibelen) danner avslutningen på Guds åpenbaring. 

Deretter går man i rette med dem som tolker Bibelen litterært (bokstavelig), og som hevder at Herren har gitt Israel landet. Med andre ord: Den tradisjonelle tolkningen av Herrens utvelgelse av Israel og landløftet betegnes som ”døde bokstaver”. Videre hevdes det at det er uakseptabelt å gjøre Guds ord til ”bokstaver av stein” som forvrenger Guds kjærlighet og hans forsyn. Følgelig anklages alle som leser Bibelen bokstavelig (kalt fundamentalistisk tolkning) for å forvrenge Guds kjærlighet og guddommelig omsorg. Med andre ord: Israel er ikke lenger Guds utvalgte folk, og landløftet gjelder ikke lenger. Israel er bare en okkupasjonsmakt som har stjålet palestinaarabernes land. Utvelgelsen gjelder nå alle folk, og landet tilhører palestina-araberne. Men ifølge Guds ord gjelder utvelgelsen bare Abraham og hans ætt, men velsignelsen gjelder alle mennesker som tar imot Guds velsignelse. 

Dette er ikke noe annet enn en antropologisk kristendom, som en har uttalt. Det er en tro eller en politisk holdning som er skapt i menneskets eget bilde, ut fra tidsåndens diktatoriske makt. 

Under overskriften ”Motstand” (4.2.5) sies det blant annet: ”Vi respekterer og har høy aktelse for alle dem som har gitt sitt liv for vår nasjon”. Dette kan vel ikke forstås på noen annen måte enn at disse kristne respekterer og har høy aktelse for selvmordsbomberne også. De har følgelig aktelse for dem som dreper seg selv og mange uskyldige mennesker. Hva slags ”kristendom” er dette? 

Kairos-dokumentet er ingen oppbyggelig lesning. Selvsagt er palestina-arabernes hverdag vanskelig, men hvem har hovedskylden for det? Når all skyld blir lagt på Israel, mens de palestinske frigjøringsbevegelser blir fritatt for skyld, da blir man forskrekket og rystet over at dokumentet er blitt kalt ”Et sannhetens øyeblikk”. 

Vi vil advare mot Kairos-dokumentet. Det alvorligste er at Guds hellige Ord blir borttolket og erstattet med menneskelige tanker og ideer som fører vill. Det sjokkerer oss at ikke de norske biskopene og andre såkalte kristne råd ikke advarer mot dette dokumentet. Vi er enige med lederskribenten i DM (09.04.2010) som stempler det som ”eit israelfiendtleg og skandaløst dokument”

Jeg vil samle dere fra
folkene og sanke dere fra de
land som dere er spredt i, og
jeg vil gi dere Israels land.
(Esek 11,17).

Olav Hernod Kydland (Fra bladet Bibelsk Tro nr 4-2010).