NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 23. september 2021

Kriger kommer ikke uventet...

Av Dan Odfjell. 
 
På Norge jo, det skjedde under Ap i 1940, et faktum. Hvorfor? Fordi norske myndigheter og partiledere praktiserer overlegen navlebeskuelse og selvforherligelse, og senest nå med statsfinansierte medier til å lulle det norske folket i søvn med. Implisitt proklamerer de «ikke bekymrer dere», vi har kontroll, vi vil formidle sannheten. Men tro dem ikke, Norge er nå helt forsvarsløst med noenˋs vitende og vilje. Vi venter bare på neste Helge Ingstad-type illustrasjon av vår militære og til dels kvinnelige, dessverre, utilstrekkelighet. Bakkekrig er for fysiske sterke menn, ikke for kvinner. Militær ledelse likeså. Vi lever ikke i en barnehage-kardemomme verden. Se senest til Afghanistan og ta inn realitetene. Og i bakgrunnen manøvrerer Kina.
 
Dersom noen spør hvem etter Winston Churchill, i vår generasjon, som har vært de mest fremstående politikere og demokratiets viktigste voktere, samt fremmere av Vestens kultur og suksess? Da blir svaret fra meg, Margaret Thatcher i Europa og Ronald Reagan i USA. Begge var konservative og snakket åpent om og var parat om nødvendig til krig. Det merket motstanderne seg og derfor ble det heller ingen storkrig... Styrke er nemlig hemmeligheten til nasjonal trygghet. Samt ikke å bli påtvunget «ryggende nødvendigheter» overfor farer og andre utfordrende omstendigheter. 
 
USA er ikke lenger til å stole på med en klovn av en president, det kan nå alle se og forstå. Nato fremstår som en papir-kriger, ikke i stand til en gang å avslutte Afghanistan-krigen på en forsvarlig måte. Et relativt fåtall fryktløse-Taliban tøffinger drev Nato på vill flukt. Mye takket være Joe Bidens senile ubehjelpelighet. Nato etterlot seg det muslimske Taliban enorme mengder av våpen og utstyr, nå i farlige terroristers hender. Er dette en profesjonell Nato-tilbaketrekning - med de påfølgende sivile nedslaktninger, nå uten nåde? Nei.
 
Europa er uten forsvar. Snakk om en EU-hær er nærmest banalt, ikke minst etter at atom-makten England har trukket seg ut. Hvor finnes en Winston Churchill-etterfølger innen det sprikende og dekadente EU? Hvem skal kunne komme det utsatte Norge til hjelp? Når ikke Tyskland en gang kan hjelpe seg selv? Norges situasjon er prekær, og i valgkampen snakket ingen om det, bortsett og bemerkelsesverdig fra det kristne partiet PDK med en militær utdannet partileder. Dette kan ikke lenger få drive i feil retning. Og muslimsk innvandring må umiddelbart stoppes.
 
Med et feminisert og papir-preget inkompetent politi, noe Halvor Fosli omtalte 27/9/20 med den såkalte «Berits historie», som dokumenterte politiets fordommer mot - av alle - oss nordmenn og vår angivelige «rasisme». Da blir det neppe overvettes mye beskyttelse for den norske del av befolkningen å kunne lene seg på, med politiet på innvandrernes side. Er det rart at tradisjonelle nordmenn fortviler over utviklingens negative retning? Ikke lystelig lesning fra Sverige heller når Stockholm nå er voldsutsatt i en grad som nå gjør at Stefan Løfven gikk av. Da fremstår forhåpentlig alvoret. Malmø er allerede en islam-kontrollert by og Gøteborg ikke langt unna med sine kriminelle gjenger som sloss innbyrdes om kontroll.
 
Og se, flaut, alle Stortings-partiene snakker ikke om realitetene hverken i Sverige eller i vårt eget kjære land. Da fortjener de ingenlunde gjenvalg. Elefanten i rommet er blitt et «tabu-tema» overfor det norske folket, som for all del ikke må få opp øynene for Islams virkeligheter. For det kunne og med rette beskjemme både ansvarlige politikere og riksmedier. Ja, sågar koste de førstnevnte og meget uansvarlige jobben.
 
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant