NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 16. november 2021

Innvandringens akkumulerende konsekvenser

Av Dan Odfjell. 

Det var dansken Mikael Jalving som ga oss det ovenstående fremtids-anskuede uttrykket via Jyllands-Posten 5/8/18. Islam-sannhet tør ikke våre riksmedier omtale. Mannen som enkelt og logisk året etter forklarte den skandinaviske negative utviklingen var vår egen Kent Andersen gjennom sin kronikk 31/7/19 på document.no: «Sverige: Når kollapser en stat?» Alle gode nordmenn burde lese ham for å forstå faren som rykker oss og flere demokratiske nasjonal-stater stadig nærmere. Og konsekvensene synes ubønnhørlige og nasjonalt truende. Når Danmark forlenger grense-kontrollen mot Sverige er det ikke uten grunn; den opplysningen kom fra NTB. Samme sted rapporterte 30/5/18 at EU-parlamentet fordømte det årets norske, midlertidige grensekontroll. Noe som viser at globalist-molboene i Brussels ønsker oss ødelagt som en selvstendig nasjon. Vil Jonas Gahr Støre lytte til nasjonalisten Trygve Slagsvold Vedum? 
 
Jeg tenkte på dette nylig da jeg leste Kjell Skartveits glitrende innlegg på document.no 18/10/21: «Nestekjærlighet som krever uskyldiges lidelse, er ikke moralsk». Korrekt, et synspunkt som utvilsomt også har vært grunnlaget for tidligere kristnes sosiale arbeide. Ja, den kulturen daterer seg fra de første menighetene (som beskrevet i boken «La de første kristne få komme til orde») dvs de første ca. 200 årene etter Jesus korsfestelse. Den gang med Jesus og hans disiplers ord friskere i minne. Men nestekjærligheten daterer seg til ennå tidligere: For i 5. Mosebok kapittel 15, 10-11 stadfestes dette: "Gi villig til en fattig blant dine landsmenn og ha ingen onde tanker i hjertet når du gir, for når du gjør dette, skal Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid, og alt du gjør med dine hender. Det vil alltid være fattige i landet, og derfor påbyr jeg deg: Lukk villig opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i landet ditt".
 
Som Skartveit godt beskriver, den rike skal ikke gi gaven til den fattige fordi det handler om urettferdighet, men av menneskelighet. Dersom forholdet mellom partene var et resultat av urettferdighet, ville det jo ikke lenger være snakk om en reell gave eller ekte nestekjærlighet. Og dessuten, den fattige behøver da ikke å være fattig fordi den rike er rik. Den rike kan ha blitt rik på ærlig måte, uten at det er gått ut over noen andre. Ja, sågar blitt rik gjennom menneskelighet og sin driftighet og ved å skaffe arbeide til de mange. Dessuten, allerede i de tidligste menighetene tok man vare på enker og faderløse. Det materielle gikk hånd i hånd med den åndelige hjelpen. Det var naturlig blant de kristne misjonærers viktigste oppgaver å være tilknyttet skole, sykehus og sosialt arbeid. Kirken drev u-hjelp lenge før de sekulære stater påbegynte sin..
 
Det er ikke en sosialistisk virkelighetsforståelse som danner grunnlaget for kristen etikk. Den forholder seg ikke til rikdom som et resultat av tyveri. Rikdom kan brukes og brukes av mange på en positiv måte. Var vi alle fattige, ville ingen kunne hjelpe noen, noe som lett oversees. De som argumenterer for å bringe de fattige til Norge, synes ikke opptatt av å diskutere om politikken er rettferdig, og hva resultatet blir for egne landsmenn. Innvandrings-politikken medfører allerede klart store nedsider og lidelser for mange. Og vi får aldri vite hva «pådriverne» egentlig bygger sin «nestekjærlighet» på. Kanskje er det rett og slett egen fordel og pur egoisme som fremmes, altså rene karrierehensyn som ligger til grunn. Eller politisk preget selv forherligelse?
 
Men som Skartveit, en kjent PDK tilhenger, sier det, nestekjærlighet som forutsetter eller medfører at uskyldige mennesker må lide, er ikke forankret i noen høyere morallov. Så derfor vil jeg tilbake til denne kronikkens begynnelse, nemlig, at med de åpne landegrenser, slik EU forfekter, vil nok verdens «fattige» ankomme helt til forholdene her er like ille som der de kommer fra. Det kan knapt kalles rettferdighet. For vår velstand og trygghet er ikke et røvet gode. Men et resultat av generasjoners slit og gudsfrykt. Og bemerk, den barmhjertige «Samaritan» ba da heller aldri vertshusholderen stå for utgiftene; han betalte dem selv...
 
Her Skartveit ordrett: «Vi er altså i et vanskelig dilemma. De fattige blant oss tar staten seg av og,  vi kan ikke ønske oss hele verden hit. De fattige finnes uansett der ute, og de trenger oss kanskje enda mer enn før. Det er ikke vanskelig å finne en skole, et barnehjem eller sykehus i den tredje verden som trenger våre penger. Men gi dem dine penger, ikke mas på at staten skal gripe inn. Og glem ikke at i vår velstand er det mange som er fattige på vennskap og nærhet. Nestekjærlighet handler like mye om vilje til å møte disse behovene».
 
For egen del legger jeg til, stat-til-stat u-hjelp samt gjennom NGOer, er en svindelindustri av de helt store, hvor kanskje bare 10% av midlene når frem til de virkelig trengende. Altså, nær 90% av penge-midlene Stortinget bevilger, forsvinner hvert år i korrupsjon og unødig store administrasjons- utgifter. Sier vi at 40 milliarder bevilges årlig forsvinner da 36 milliarder på veien. KrF har vært en forkjemper for denne statlige godhetspretensjonen. Dette kan ikke fortsette, svindel satt i system gjennom svulstige lobbyister, aktører og agenter. Dessuten ødelegges mer enn hjelpes verdens utviklingsland, til seg alt annet enn demokratiske og bærekraftige, frie og selvstendige land å bli.  Afrikanske og andre korrupte ledere bruker pengene til våpen etc. og til hensynsløst å holde sine befolkninger nede. Det vet nær alle, også våre stilltiende lokale ambassader…
 
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant