Den som tror han står må passe seg

Av Øivind Andersen. 

Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller! (1 Kor 10,12)

En kristen er alltid i fare her i verden. Vi har ikke nådd målet ennå. Vi er frelst for å bli frelst. Først når vi er kommet over grensen, inn i det fullkomne Guds rike, er målet nådd. Da først er vi i sikkerhet.

Derfor er det farlig å føle seg sikker før en er kommet dit. Men det ligger en trang i oss etter å finne en form for vårt kristenliv som vi kan være fornøyd med. Vi vil så gjerne bli tilfreds med våre opplevelser, nådegaver, vår åndelige utrustning. Vi vil gjerne rose oss av det som Gud bruker oss til, særlig om vi får oppleve litt ekstraordinære ting, som for eksempel å bli brukt til helbredelse ved bønn.

Begynner vi først å tro at vi er kommet et skritt lenger enn andre kristne, er vi allerede på vei mot fallet. Blir vi sikre på at vi har det rett, varer det ikke lenge før vi faller i stor dårskap.

«Den som står, han se til at han ikke faller!»

Det er Herrens advarsel til dem som står.

Skulle det være så at du er falt i synd og dårskap, fordi du var selvsikker, er det én ting du særlig trenger å få høre. Gud vil heller at du skal forgå deg og at din dårskap og ditt fall skal bli vitterlig for mennesker, enn at du skulle gå fortapt for evig!

En ting er at du er falt. En annen om du blir værende i fallet. Han som tok imot deg da du første gang kom til ham, han er fremdeles frelser for syndere. Han tar fremdeles imot hjelpeløse, fremdeles utsletter han dine overtredelser, de synder som du gjorde, enda du visste de var synd. Fremdeles er han trofast, og han vil gjerne ha sagt til deg som er falt:

«Er vi troløse, sa er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv!» [2 Tim 2, 13]

Kommentarer